Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.

Skråblikk på Grieg

Bergens Tidende, 02.10.2015

Grieg, Evju: Piano Concertos

Carl Petersson, klaver

Kerry Stratton, dirigent

Prague Radio Symphony Orchester

Grand Piano

Grieg & Saint-Saëns: Piano Concertos

Vadym Kholodenko, klaver

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Kringkastingsorkesteret

harmonia mundi

Nye innspillinger av klaverkonserten «alle» kjenner ut og inn

Trenger verden flere innspillinger av Griegs klaverkonsert? Alle de største stjernene har jo vært der. Pluss hundrevis av andre pianister. En skulle tro det rakk. Likevel kommer det stadig nye innspillinger på markedet. Og innimellom også innspillinger som forteller noe litt nytt eller annerledes om verket.

Innspillingen med den svenske pianisten Carl Petersson er en av de som skiller seg ut – fordi han nettopp ikke spiller det verket «alle» kjenner ut og inn. I stedet for den opprinnelige versjonen av a-moll konserten har han valgt å ta for seg den reviderte utgaven som Grieg og det australske klaverfantomet Percy Grainger arbeidet på i sommeren 1907, kort før Griegs død. Grainger publiserte revisjonen i 1919 på musikkforlaget Schirmer, i en utgave der alle endringer og avvik var nøye markert.     

I forordet til Schirmer-utgaven skriver Grainger at Grieg som pianist var en «ekstremt viril og dynamisk» fortolker av egne verk. Han valgte raskere tempi enn andre, og han spilte med «alle slags sterke og plutselige aksenter» og «voldsomme kontraster mellom lys og skygge». Hans tolkninger var «rastløse og feberhete».

Carl Petersson følger Schirmer-utgavens raske tempoangivelser. Og følger også Graingers råd om at enhver som skal spille denne musikken må forsøke å realisere Griegs «forkjærlighet for lyse og klare og rene klanger». Resultatet er blitt en frisk, ungdommelig tolkning, lett på foten, med brå stemningsskift og fysisk styrke i de store utladningene. Og Prags kringkastingsorkester legger en lys kammermusikalsk ramme rundt klaverstemmen. Dette er så visst ikke den nasjonalromantiske konserten vi kjenner ut og inn. Dette er urolig, nervøs, og til tider nesten corny, musikk. Ikke alle vil like denne versjonen og denne tolkningen. Men den gir et interessant skråblikk – på et verk vi trodde vi kjente ut og inn.

Grieg hadde planer om å skrive enda en klaverkonsert, men fikk det aldri til. I hans papirer finnes bare noen få fragmenter av en klaverstemme i h-moll – som mange i ettertid har forsøkt å arbeide videre med. På platen spiller Carl Petterson et av disse forsøkene, en sjarmerende Grieg-pastisj i fem satser skrevet av Helge Evju. Og som en slags ekstranumre får vi Evjus klavertranskripsjoner av to Grieg-sanger.   

Det er flere Grieg-nyheter. Kringkastingsorkestret og deres nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya har tegnet kontrakt med plateselskapet «harmonia mundi». Første utgivelse er Griegs klaverkonsert koblet med Saint-Saëns’ andre. Og her får vi i alle fall det Grieg-verket vi kjenner ut og inn, flott og virtuost spilt av den russiske pianisten Vadym Kholodenko, med stort, svulmende orkesterakkompagnement. Profesjonelt, bunnsolid. Men ikke en innspilling som skiller seg ut blant de hundrevis andre på markedet.   

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Rått og flott

Bergens Tidende, 28.04.2010

Ole Bull: Fiolinkonserter

Annar Follesø, fiolin

Ole Kristian Ruud, dirigent

Kringkastingsorkesteret

2L

Tre platepremierer med musikk av Ole Bull

På coveret står Friedrichs vandringsmann og stirrer enda en gang fortapt utover tåkehavet. Et eiendommelig bilde å velge til en plate med musikk av Ole Bull – som jo ikke akkurat var kjent som noe innadvendt menneske, Det er da heller ikke verken tåkeskyer eller grublende melankoli å høre på platen. Til gjengjeld er det tre spretne platepremierer: To fiolinkonserter og en spansk fantasi. Dette er underholdningsmusikk beregnet til å blende 1800-tallets publikum og skape tumulter i konsertsalene, tre lappetepper av smektende melodier, virtuose effekter og billige poenger, fremført med humør og entusiasme av Kringkastingsorkesteret under Ole Kristian Ruud. I rollen som Ole Bull hører vi en sporty og spenstig Annar Follesø som av og til spiller seg helt ut til kanten av sine tekniske ressurser. Det er rått. Det er flott. Og i tillegg får vi «Sæterjentens søndag» og to andre nasjonale svisker.

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Den ekspressive bratsj

Bergens Tidende, 12.03.2008

Morton Feldman

The Viola of My Life

Marek Konstantynowicz, bratsj

Cikada Ensemble

Kringkastingsorkestret

ECM New Series

Kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien

Gjennom hele livet var Morton Feldman en viktig, lavmælt stemme i New Yorks avantgarde-miljø. På 50- og 60-tallet eksperimenterte han med nye noteringsmåter og overlot de fleste avgjørelser til musikerne selv. Men i 1970 vendte han tilbake til vanlig praksis med Viola in My Life, fire stykker for bratsj der både tonehøyder, varighet og lydstyrke er forutbestemt. I de to første akkompagneres bratsjen av et kammerensemble, i det tredje bare av klaver og i det fjerde av stort orkester. På denne platen får vi en fremragende tolkning av de fire stykkene med bratsjisten Marek Konstantynowicz akkompagnert av gode kolleger fra Cikada og Kringkastingsorkestret. Det musikalske rommet er sparsomt møblert, men små melodiske celler i bratsjen skaper uvanlig sterke spenninger, noe som understrekes av Konstantynowicz’ ekspressive spill. En kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien.