Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 12.02.2014

Webern Conducts Berg

Violin Concerto

Testament

Alban Bergs fiolinkonsert ble urfremført i Barcelona i april 1936, fire måneder etter Bergs uventede død. Den amerikanske fiolinisten Louis Krasner var solist. Anton Webern, Bergs ven og komponistkollega, skulle dirigere. Men han klarte det ikke, han brøt sammen, og dirigenten Hermann Scherchen som måtte steppe inn i siste liten, fikk så vidt reddet konserten i land. Historien om katastrofen i Barcelona er velkjent. Mindre kjent er fortsettelsen: Tre uker senere spilte Krasner og Webern verket i London sammen med BBCs symfoniorkester. Og denne gangen gikk alt knirkefritt. Knirkefritt er derimot ikke Krasners private opptak fra konserten. Men likevel: Gjennom et teppe av grå, knitrende støy brenner klangen av det nye, det annerledes. Slik hørtes et av modernismens vakreste verk ut da det var helt nytt.      

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Musikkhistoriske argumenter

Bergens Tidende, 09.04.2008

Mirror Canon

Tor Espen Aspaas, klaver

2L

Beethoven møter den andre Wienerskolen

Filosofen Theodor Adorno argumenterte i sin tid for at Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg var kulminasjonen av en musikkhistorisk tendens som startet med Beethovens siste klaversonate (op. 111). I tekstheftet til sin nye plate henviser Tor Espen Aspaas til dette argumentet og søker å underbygge det ved å sammenstille Beethoven-sonaten med kortere verk av Schönberg, Webern og Berg. Argumentet er interessant, men det spørs om det holder musikalsk sett. Ganske visst demonstrerer Aspaas med sine solide og klart tegnete tolkninger at det går musikkhistoriske linjer mellom Beethoven-sonaten og Bergs ekspressive klaversonate fra 1907. Men Schönbergs «Seks klaverstykker» (op. 19) og Weberns «Fire stykker for fiolin og klaver» (op. 7 – fremført sammen med fiolinisten Kolbjørn Holte) står derimot noe blekere, og er tydeligvis vanskeligere å få til å passe inn i sammenhengen.

Omkring Schönberg

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1999

Schönberg 125 år

Ole Böhn, fiolin

Geir Henning Braaten, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Ole Böhn og Geir Henning Braaten i Troldsalen med interessant program om og med Schönberg

I denne uke er det 125 år siden Arnold Schönberg ble født. Slike runde tall kan feires på mange måter. Onsdag i Troldsalen valgte Ole Böhn og Geir Henning Braaten å gjøre det med et interessant program som fokuserte mer på Schönbergs musikalske kontekst enn på hans egne verk.

Her var det Beethovens sjette fiolinsonate som markering av at Schönberg, uansett all radikalitet, var dypt forankret i Wiener-klassikkens store tradisjon. Her var det en neo-barokk suite i italiensk stil av Stravinskij, Schönbergs absolutte motpol og eneste vesentlige motspiller i første halvdel av dette århundre. Her var det Vier Stücke, op. 7, et tidlig verk av Webern, hans mest kompromissløse elev. Og endelig var det da mannen selv, Schönbergs Phantasy op. 47, det siste stykke kammermusikk han skrev, komponert i California i 1949, to år før hans død.

Det tok tid før Böhn og Braaten fikk spilt seg varme. Deres Stravinskij virket forsiktig, litt tung og ikke spesielt ”italiensk”. Deres Beethoven var solid og grundig, bevares, men likesom for bokstavelig, spilt uten den strømmende friheten og fandenivoldskheten som i hvert fald førstesatsen krever. Men så, etter pausen, tok de en flott revansje og satte Böhns store, varme fiolintone i sentrum med en raus, ekspressiv versjon av Schönbergs Phantasy. Og deretter kveldens høydepunkt: fiolin og klaver i fullendt samspill med en åndeløst konsentrert tolkning av Weberns fire ørsmå, fortettede komposisjoner hvor alt var i sylspiss balanse og hvor pausene, den indre tausheten hvor musikken så å si reflekterer over seg selv, var minst like så uttrykksfulle som de få, spredte tonene.

Til slutt: Ole Böhn i sentrum igjen med en virtuos utgave av Maurice Ravels umenneskelig krevende Tzigane. Forbindelsen til Schönberg var selvsagt vanskelig å høre her. Men flott var det i alle fall, et stykke musikk som endegyldig feier den gamle Sarasate-svisken Zigeunerwaisen av banen og fører sigøynermusikken tilbake til dens arabiske kilder.