Saklighet og musikalsk realisme

Bergens Tidende, 22.04.2022

 

Identities
Annabel Guaita plays piano music by Edvard Grieg, Harald Sæverud and Ketil Hvoslef
Lawo

Annabel Guaita spiller Bergenskomponistene Grieg, Sæverud og Hvoslef.

Pianisten Annabel Guaita ga ut sin første plate i 2012. Den gang tok hun tak i verk av Fartein Valen og satte dem opp mot musikk fra de høymodernistiske Wiener-komponistene Schönberg, Berg og Webern.

Nå, ti år etter platedebuten, kommer da hennes andre utgivelse. Denne gang dreier det seg om «Identities», om Guaitas egen musikalske identitet. «Hva har formet meg som musiker?» – spør hun. Og finner noe av svaret i en rekke verk for soloklaver skrevet av de tre Bergenskomponistene Edvard Grieg, Harald Sæverud og Ketil Hvoslef.

Grieg og Sæverud er representert med en rekke komprimerte, musikalske miniatyrer – alle med en spilletid på under tre minutter. Grieg-verkene stammer fra de to siste samlingene av hans «Lyriske Stykker» (1898, 1901), mens Sæverud-verkene er hentet fra samlingene «Slåtter og Stev fra Siljustøl» (1943-44).

Guaita er vokst opp med Griegs og Sæveruds musikk, mens Ketil Hvoslefs «Rondo con Variazioni» (1970) er et verk hun først har spilt senere, i ungdommen. Danner disse verkene noen slags helhet? Og har de vært med til å påvirke og danne hennes spillestil? – spør hun.

Slike spørsmål om årsak og virkning er det selvsagt vanskelig å svare på. Men når man lytter til musikken, skjønner man i alle fall hva som fascinerer pianisten Guaita ved disse verkene.

I Sæveruds musikk fokuserer hun på det kantete, dissonante uttrykket og trekker frem spenningene mellom overflate og dybde, mellom hans tilsynelatende enkle linjeføringer og de underliggende harmoniske konfliktene. Og i Hvoslefs fem variasjoner fremhever hun det viltvoksende, ustyrlige stemmevevet hans og løser verkets enorme, uttrykksmessige utfordringer med teknisk presisjon.

Presisjon er i det hele tatt nøkkelen til disse tolkningene – og kanskje til Guaitas spillestil. Når hun spiller, står verkene hele tiden skarpt og klart, men hennes presise, nøkterne fremføring klarer samtidig å frigjøre sterke ekspresjonistiske kvaliteter i Sæveruds og Hvoslefs verk slik at de blusser opp og blomster i kraftige farger.

Det er vanlig å si at Sæveruds musikk er anti-modernistisk. Guaita mener derimot at han – og også Hvoslef – snarere må forstås som anti-romantikere eller som «musikalske realister». Saklighet og realisme preger også hennes tolkning av Grieg-verkene der hun underspiller de nasjonalromantiske, «norske» trekkene og i stedet fremhever det som peker fremover, inn i det nye århundre. Grieg blir vel ikke «musikalsk realist» via disse tolkningene, men musikken hans får en aura av fremmedhet som kler den. 

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».