Hårfin balanse

Bergens Tidende, 19.03.2013

Brahms: Cello Sonatas

Tanja Tetzlaff, Gunilla Sussmann

C-AVI

Kammermusikk på høyt nivå

Rekken av store musikere som har innspilt Brahms’ to cellosonater, er lang og fryktinngytende. Er det da ikke forrykt å gå i gang med en ny innspilling? – spør Gunilla Süssmann i tekstheftet. Og demonstrerer selv, sammen med cellisten Tanja Tetzlaff, at svaret er nei. Denne nye platen viser først og fremst at verk av denne kaliber rommer mange forskjellige musikalske muligheter. Süssmann og Tetzlaff spiller sonatene med frisk, klar frasering og skaper et slankt, nesten gjennomsiktig klangbilde. Men det som først og fremst utmerker deres tolkning og skiller den fra andre, er den hårfine, kammermusikalske balansen de klarer å etablere mellom de to instrumentene. At sonatene er klaververk med celloen i støttefunksjon, er det riktignok ingen tvil om. Süssmann er sjefen som styrer de lange, slyngede og blomstrende forløpene. Men hun får hele tiden kraftfullt, melodisk motspill av Tetzlaffs syngende, mørke cellotone. Og noe av det mest imponerende på platen er de lange passasjene der initiativ og fokus veksler lynsnart og sømløst fra instrument til instrument. Kammermusikk på høyt nivå. 

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Musikk i Griegs skygge

Bergens Tidende, 16.09.2009

Catharinus Elling: Haugtussa and German Lieder

Simax

Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse

«Jeg stod ligeoverfor en lyrisk begavelse av høj rang», skriver Grieg i Bergens Tidende en lørdag i mars 1885. Han har oppdaget Catharinus Elling (1858-1942), en ung, norsk komponist. Grieg er begeistret og ber leserne ta godt imot det nye talentet.

Griegs støtte var god hjelp for en ung komponist. Elling fikk seg stipend og kunne bo og studere i Tyskland i ti år. Da han kom tilbake til Norge i 1896, ble han ansatt på konservatoriet og hadde blant annet Fartein Valen og Pauline Hall som elever. Som komponist var han enormt produktiv. Han etterlot seg store orkesterverker, korverker, en opera og bøttevis med sanger – en lang opusliste med musikk. Som hurtig ble glemt.

Ann-Helen Moen har vært i arkivene og hentet frem noen av Ellings mange sanger og spilt dem inn for Simax, fast og sikkert akkompagnert av Gunilla Süssmann. Det er et godt initiativ, ikke bare av musikkhistoriske grunner. For her er det mye musikk som tåler å bli hørt i dag.

I avisartikkelen fra 1885 skrev Grieg at Elling sitter «op over Ørene i den tyske Romantik, men – og dette er Hovedsagen – han er på samme Tid baade kjernesund og ejendommelig». Det er en ganske dekkende karakteristikk av de tre romansesamlingene på platen -- «Album» (op. 12) fra 1880-tallet og «Haugtussa» (op. 52 og op. 60) fra 1895. Sangene har tydelige røtter i romantikken, men mange av den tyske liedtradisjonen karakteristiske trekk er dempet. Melodiene er regelmessige og sangbare; klaverstemmene er støttende uten store harmoniske utsving. Dette enkel og liketil – og likevel selvstendig – musikk skrevet med sikker hånd. Musikk som både er «kjernesund og ejendommelig ».

Som mange av sine samtidige kollegaer levde Elling i skyggen av Grieg. Og i ettertid er det Griegs tonesetting av diktene fra Garborgs «Haugtussa» som er blitt stående. På platen demonstrerer Ann-Helen Moen at Ellings «Haugtussa» faktisk godt kan tåle å komme ut av skyggen. Men når hans «Haugtussa» og de andre sangene faktisk klinger så friskt og originalt på platen, skyldes det nok ikke minst Moens tolkning av dem. For hun synger dem helt overbevisende – med en sikker, bærekraftig stemme, med klar, gjennommusikalsk frasering og med fin karakterisering av følelser og stemninger i tekstene. Og Gunilla Süssmann får det meste ut av klaverstemmene. Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse.

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Kjølig blikk på Grieg

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Grieg og Sjostakovitsj

Gunilla Süssmann, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester

Andrew Litton, dirigent

Festspillene

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med Gunnilla Süssmann som solist.

Det er første sats i Griegs a-moll konsert. Orkestret slutter spille. Kadensen begynner. Mye avhenger av hvordan solisten griper an dette lange, uakkompagnerte stykket.

Mange pianister, de fleste, starter ettertenksomt her og lar deretter musikken folde seg ut som et sammenhengende, improvisatorisk forløp der satsens kjernemotiver dukker opp, bearbeides og glir innover hverandre. Gunilla Süssmann valgte derimot å spille kadensen som en serie selvstendige små stykker, med tydelige markeringer av de enkelte avsnittene, av og til med merkbare pauser imellom.

På sett og vis var dette symptomatisk for hennes tolkning av verket som helhet. Hennes grunnleggende strategi var tilsynelatende å demontere forløpet, skjære det musikalske grunnmaterialet fri av satsen og legge det frem til overveielse. Overfor orkestret var hun avventende, tilbakeholdt. I lange strekk spilte hun lett forskutt i forhold til satsens underliggende rytme, som for å markere at det her er snakk om to forskjellige verdener, at klaveret er ute i et annet ærend enn orkestret.

Ikke alle vil kunne akseptere denne strategien og disse grepene. Og det vil også kunne argumenteres for at Süssmann av og til gjorde en dyd av nødvendighet - at det for eksempel var tekniske begrensninger snarere enn bevisste valg som gjorde den lyriske andresatsen mer opphakket enn godt er. Man kan også peke på at det var tempotap i de raske partiene av tredje sats, og at det var fraser som ikke fikk lov å klinge helt igjennom.

Slike berettigede innvendinger skal imidlertid ikke skygge for at dette faktisk var en interessant tolkning. Analytisk, dissekerende, uten snev av romantikk. Et uvant kjølig blikk på Grieg, ingen tvil om det. Men også et prisverdig forsøk på å gjøre dette kjente verket fremmed for oss. Og dermed nytt igjen.

Prisverdig var også Andrew Littons og BFOs fremførelse av «Året 1905», Sjostakovitsj' 11. symfoni. Filmmusik - pleier kritikerne å si om dette mektige verket. Og, jo da, både tilnavnet og satsbetegnelsene refererer nå engang til den første russiske revolusjonen, og - som Litton fremhevet i sin introduksjon - det løper kraftige, både skjulte og åpenlyse, historiske referanser gjennom hele verket. Men dette er faktisk en symfoni. Også en symfoni. Og det fine ved kveldens fremføring var at Litton og BFO gjennom hele det uendelig lange, sammenhengende forløpet maktet å holde den nødvendige balansen mellom det «filmisk» fortellende og det symfonisk reflekterende.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.

I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Tett på musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.07.2001

Risør Kammermusikkfest

26. juni – 1. juli 2000

Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør  med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter

Et sjeldent syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den 11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.

I køen foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset: Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.

Men når musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like stor inderlighet.

I løpet av disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3. Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest avanserte avantgardemusikken.

Tetzlaff og Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.

En ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947, og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...

Det musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne, trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.

For denne og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare «husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt, med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet helt av.

Den store opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms' Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk innadvendte i denne vanskelige musikken.

Også dette et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste, internasjonale standard som gjelder.