En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 20.08.2014

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

 2011

Robert Schumanns 6 Etyder i kanonisk form (op. 56) stammer fra en periode på 1840-tallet da han studerte kontrapunktisk teknikk. Han skrev etydene for pedalklaver, og pianisten Theodor Kirschner transkriberte dem senere for klavertrio. Etydene er sjeldent blitt innspilt på plate. Den – etter min mening – beste trioversjonen er bare et par år gammel: Det er Leif Ove Andsnes som spiller sammen med Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Schumann skrev etydene etter alle den kontrapunktiske kunstens strenge regler, men Andsnes-trioen spiller dem med stor, saftig, erkeromantisk klang og får dem til å flyte fritt og lekende. I tillegg rommer platen fabelaktige tolkninger av Schumanns tre «vanlige» klavertrioer. 

Sterk og livskraftig triomusikk

Bergens Tidende, 13.04.2011

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

En Schumann-plate som setter ny standard

  

Han var best når han skrev korte sanger eller musikk for soloklaver. De store, klassiske formene var ikke hans sak. Sa man lenge om Robert Schumann. Og det kritiske etablissementet stoppet ikke der. Det var opplest og vedtatt at Schumann skrev sine beste verk da han var ung. Fra 1840-åra fram til det mentale sammenbruddet i 1854 gikk det bare nedover. Sa man.

Disse synspunktene virker kanskje ikke like overbevisende i dag. Innspillinger fra de siste årene har tegnet et mer nyansert bilde av Schumann. Og nå kommer da Andsnes og søskenparet Tetzlaff med en dobbelt-cd som gjør alle de gamle fordommene til skamme. Og som setter en ny standard når det gjelder Schumanns kammermusikk.

De tar for seg hele hans produksjon for klavertrio. Dette er komposisjoner i stort format som alle er skrevet i det som går for å være hans forfallsperiode. De har sjeldent vært innspilt på plate før. Men viser seg å romme stor, sterk og livskraftig musikk.

Det går en brennende intensitet gjennom de tre klavertrioene. Andsnes og hans to partnere kaster seg inn i energifeltet, får musikken til å folde seg ut og blomstre. Og klarer samtidig å vise fram det underliggende rammeverket som bærer og former Schumanns nærmest ustoppelige strøm av musikalske ideer og overraskende vendinger.

Klavertrio er en vanskelig genre. Med bare en fiolin og en cello som motspillere, er det alltid risiko for at det blir klaveret som får overtaket. Ikke så i denne innspillingen.  I den første trioen inntar Andsnes en nærmest akkompagnerende, understøttende rolle og lar all oppmerksomheten samle seg om de lange linjene i det elegante samspillet mellom Christian Tetzlaffs fiolin og Tanja Tetzlaffs cello. I de to andre trioene har han en friere, mer sentral og selvstendig rolle, men spiller samtidig lyttende, hele tiden i åpen dialog med strykerne.

«Jeg pleide å komponere alle mine kortere stykker i inspirasjonens hete», skrev Schumann i sin dagbok mot slutten av livet. Og tilføydde at han hadde utviklet en «helt ny komposisjonsmåte» fra 1845 og framover. Denne nye, mer rolige og mer formbevisste komposisjonsmåten var blant annet et resultat av Bach-studier. På platen spiller Andsnes og partnerne et arrangement av hans kontrapunktiske øvelser i Bach-stil. Og føyer på denne måten enda en nyanse til bildet av den sene Schumann.

Tett på musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.07.2001

Risør Kammermusikkfest

26. juni – 1. juli 2000

Gedigen publikumsuksess på den 11. Kammermusikkfest i Risør  med etablerte, internasjonale stjerner og nye, unge talenter

Et sjeldent syn: Kø foran Bedehuset. Lang kø, midt på lyse dagen. Det er ikke kommet en ny vekkelsespredikant til byen. Det er musikk som trekker. For dette er Risør. Den 11. Kammermusikkfest er i full gang. Og er en gedigen publikumsuksess.

I køen foran Bedehuset er det rikelig tid til å fundere over Risør-paradokset: Festivalen fokuserer på intim kammermusikk, men tilstrømningen er så enorm at det ofte nettopp går på intimiteten løs. De fysiske rammene er for lengst sprengt. Her er det lange køer, kamp om plassene i rom som ikke er bygget til formålet, konserter med markant surstoffmangel, temperaturer på badstuenivå.

Men når musikken spiller, glemmer man slikt. For Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter har enda en gang klart å få musikere fra det internasjonale toppsjiktet til Risør. Inne i Bedehuset venter det f.eks. spennende og svært ulike tolkninger av Bach. Hollandske Pieter Wispelwey starter med en aggressiv, eksentrisk versjon av den første cellosuiten. Så kommer barokkspesialisten Andrew Manze på podiet og skaper med en gang stillhet omkring seg med en lavmælt tolkning av det store d-moll partita for solofiolin. Og konserten slutter med enda en fiolinist, unge Christian Tetzlaff som spiller den tredje solosonaten, mer straight, mer teknisk virtuost, mer klanglig briljant enn Manze, men med like stor inderlighet.

I løpet av disse seks dagene kommer vi tett på festivalmusikerne, vi hører dem i stadig nye kombinasjoner, i programmer der musikk i ulike genrer, fra ulike tider kombineres på overraskende vis. Første kvelden gir Andrew Manze og Risør Festival Strings en forrykende swing-string versjon av Bachs 3. Brandenburg-konsert; en annen dag henter han gamle Johann Paul von Westhoff opp fra glemselen og får et av hans solostykker til å høres ut som den mest avanserte avantgardemusikken.

Tetzlaff og Wispelwey møtes med Andsnes og Tomter i Brahms' Klaverkvartett op. 60. Her spilles det på kanten av stupet, det er skarpe kanter og høye innsatser, mye som ikke lykkes, passasjer hvor stemmene faller sentrifugalt fra hverandre, men kjedelig er det bestemt ikke! En annen kveld står Tetzlaff alene i sentrum og imponerer med en autoritativ, reflektert tolkning av Schumanns andre fiolinsonate med Andsnes i rollen som lyttende akkompagnatør.

En ettermiddag på Risør Rådhus hører vi østerrikske Thomas Larcher som pianist bak Atle Sponbergs åndeløse fremførelse av Dallapiccolas to fiolinstudier fra 1947, og straks etter møter vi samme Larcher igjen, nå som komponist, som opphavsmann til et fortettet stykke for solocello, spilt med tilbakeholdt intensitet av Wispelwey. Og så blir det Mozart da, en kvartett med den virtuose engelske oboisten Douglas Boyd i sentrum. Og så, og så ...

Det musikalske mikset, muligheten for å oppleve store musikere tett på, i mange forskjellige sammenhenger, i en avslappet atmosfære - det er dette som er det unike ved Risør-festivalen. Like fullt var vi mange som i år primært var kommet for å høre bare en konsert: Matthias Görne, tidens største baryton, i Risør en enkelt dag med et rent Brahms-program. Og så måtte han avlyse på grunn av influensa! Barbara Hendricks, festivalens andre internasjonale sangstjerne, trådte til og ga en ekstra konsert. En sporty gestus, men dessverre ikke noen bra erstatning for det som skulle vært festivalens høydepunkt.

For denne og Hendricks' tre andre konserter demonstrerte nådeløst de problemene som preger henne i disse årene. Allerede på åpningskonserten var stemmen ikke bare «husky», den var uklar, med metallisk vibrato og uten styrke i bunnen. I de følgende dagene, med tyske lieder på programmet, var det ofte glimt av fordums storhet, men det gjennomgående inntrykket var likevel at stemmen var anstrengt, med spiss, snever klang i toppen, med altmodisch vibrato og nesten ingen bærekraft i dybden. Spesielt ille var det på torsdagens konsert hvor fremførelsen av Hugo Wolfs svevende, komplekse Mignon-sanger av og til sporet helt av.

Den store opplevelsen denne kvelden ble da i stedet den pur unge norske pianisten Gunilla Süssmann som ga en gjennomartikulert, kraftfull tolkning av Brahms' Klaverstykker op. 118, med fin sans både for det frodige og det lyrisk innadvendte i denne vanskelige musikken.

Også dette et karakteristisk trekk ved Risør-festivalen: At helt unge musikere her får anledning til å prøve krefter i en sammenheng hvor det er den høyeste, internasjonale standard som gjelder.