Enda en sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester

Bergens Tidende, 13.11.2021

Verk av Sergej Prokofiev
Francesco Piemontesi, piano
Thomas Søndergård, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Vi var på sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Den offisielle sesongåpningen lå riktignok i starten av september. Men rett etterpå kom den lange streiken i kultursektoren – slik at det kom til å gå nesten to måneder før det igjen kunne bli orkesterkonsert i Grieghallen.

Men på torsdag skjedde det altså, den egentlige sesongåpningen. En pangåpning uten koronarestriksjoner – med fullsatt sal og scenen fylt til randen av musikere. Og på programmet: to enorme orkesterverk fra forrige århundre. 

Første verk var Sergei Prokofievs tredje klaverkonsert (1921) med den sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi som solist. Vi kjenner Piemontesi fra plateinnspillinger – og fra Rosendal-festivalen – som en fintmerkende fortolker av de store wienerklassikerne. På torsdag fikk vi høre ham som solist i et verk fra den helt andre enden av det musikalske spektret – en oppgave han løste med samme sikkerhet og forståelse som når han spiller Mozart eller Schubert.

Allerede fra begynnelsen av første sats der den rasende klaverstemmen bryter igjennom strykernes lyriske klangteppe, skjønte vi at Piemontesi er en brakende virtuos solist som har det tekniske overskuddet som må til for å trenge inn i Prokofievs eiendommelige musikalske univers. Og på den videre veien gjennom verket demonstrerte Piemontesi ikke bare formidabel pianistisk virtuositet, men også fin forståelse for Prokofievs skjeve melodikk og for den særegne musikalske ironien som hele tiden bryter igjennom og farger selv de mest ekvilibristiske passasjene. En pianistisk prestasjon helt utover det vanlige.

Den danske dirigenten Thomas Søndergård og BFO var gode, aktsomme  støttespillere for Piemontesi på veien gjennom klaverkonserten. Etter pausen var de alene på scenen med mer Prokofiev, nå med hans mørke, angstfylte sjette symfoni fra 1947.

BFO kjenner Prokofiev ut og inn. Andrew Litton, deres forrige sjefsdirigent, hadde ham alltid på programmet og sammen innspilte de etter hvert alle symfoniene hans på platemerket BIS – innspillinger som nettopp nå er gjenutgitt i en samleboks.

Littons Prokofiev-tolkninger sammen med BFO var alltid veldig «amerikanske» – dundrende, fargesprakende, med voldsomme effekter og dramatisk driv fremover mot de store orkesterklimaksene. Spørsmålet på denne ukes torsdagskonsert var om Thomas Søndergård ville velge en annerledes strategi i sin tolkning av den sjette symfonien.

Og, jo, det ble faktisk en noe annerledes Prokofiev denne kvelden. Fremføringen hadde riktignok store, sterke utladninger, ville dissonanser og nervøse melodiske rykninger. Men dette var også en fremføring der hovedvekten lå på de lange musikalske sammenhengene og på samspillet mellom de enkelte instrumentgruppene – en fremføring der musikken fikk lov å puste og der de mange uttrykksfulle detaljene som ligger innebygd i den massive orkesterklangen, fikk lov å glimte til.

En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.