En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.

Konsert for NRK og orkester

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Schubert og Beethoven

Janine Jansen, Julian Rachlin, fiolin; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello, Stacey Watton, kontrabass; Martin Fröst, klarinett; Per Hannevold, fagott; Radovan Vlatkovic, horn; Itamar Golan, klaver;

Festspillene

Logen

Janine Jansen og venner spiller Schubert og Beethoven

NRK-folkenes selvglede og arroganse kjenner ingen grenser. Når musikkavdelingen en enkelt gang kommer til byen og får lyst til å lage et TV-opptak av en eller annen konsert, da må alle andre hensyn naturligvis vike – mener de. Lørdag kveld okkuperte de for eksempel Logen og ødela – som den naturligste sak i verden – hele første avdeling av konserten. Publikum i salen var egentlig kommet for å se og høre Janine Jansen og hennes venner spille Schubert og Beethoven. I stedet fikk vi et ganske grundig inntrykk av de solide bakdelene på to klossete NRK-kameramenn som vraltet og skranglet omkring i lokalet på måfå.

Det er vanskelig å ha noen mening om fremførelsen av Schuberts Forell-kvintett. Men når lærremmene på NRK-folkenes håndholdte kamera av og til ikke knirket, ante man at det var snakk om en frisk, gjennommusikalsk tolkning med den glimrende litauiske pianisten Itamar Golan i sentrum og med fin spenning mellom Jansens iltre fiolin og de dype strykerne, Rysanov, Thedéen og Watton. At dette er fem musikere som ikke spiller sammen hver dag, merket man bare av og til, spesielt i de tyste passasjene og i skjøtene mellom avsnittene innenfor de enkelte satsene. 

Kanskje festspilldirektøren klarte å lære Arild Erikstad og hans medarbeidere litt folkeskikk i løpet av pausen? I det minste var NRKs ambulerende sirkus forsvunnet da Janine Jansen sparket Beethovens septett i gang. Og resten av kvelden holdt de resterende kameraene seg diskret i bakgrunnen.

Vel er Beethovens septett skrevet i det sene 1700-tallets diverterende genre, men diverterende musikk er ikke nødvendigvis det samme som «lett musikk». Septetten «diverterer» og underholder – ikke fordi den er enkel og elementær, men fordi den er det motsatte: sammensatt, avvekslende, stappfull av musikalske innfall. Og slik ble den spilt lørdag kveld av Janine Jansen og vennene hennes: skarpt, sprell levende med ettertrykk på alle kontraster, i en tolkning der selv den raske menuetten fikk en ekstra spiss ved å bli jekket opp i tempo. At tolkningen ikke alltid var like overbevisende, skyldes at det egentlig var to musikalske kraftsentre i gruppen: Den energiske Janine Jansen drev strykerne fremover og spilte verket som et felles anliggende, mens Martin Fröst fulgte sin egen agenda og spilte det som et stykke for klarinett med akkompagnement i det fjerne. 

Påfuglfortellinger

Bergens Tidende, 25.03.2006

Musikk av Bernstein, Hillborg og Berlioz

Solist: Martin Fröst, klarinett

Dirigent: James DePreist

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos og humoristisk konsert med Martin Fröst i hovedrollen

«Peacock Tales», en konsert for dansende klarinettist og orkester, en blanding av musikkteater og performance  – det er vanskelig å forestille seg andre enn nettopp Martin Fröst som solist i dette verket. Ikke bare fordi komponisten Anders Hillborg i sin tid skrev verket til ham, men fordi Fröst formentlig er den eneste av dagens klarinettister som er i stand til å oppfylle kravet om både å kunne spille og danse – og kunne gjøre det samtidig. Ved Festspillene i 2003 fremførte han verket i en versjon for solist og lydbånd. I går kveld hørte vi verket slik det opprinnelig var tenkt – med en ekvilibristisk, virtuos Fröst spillende og dansende mot et teppe av stor, effektfull orkesterklang. En virtuos og humoristisk fremførelse der alle klarinettens muligheter – og litt til – ble spilt ut som trumf. Om verket noensinne vil bli spilt av andre enn Fröst, det vil tiden vise.

«Glitter and be gay» synger de i Bernsteins musikal Candide. Ouverturen til musikalen er kanskje ikke verdens mest spennende verk, men Bergen Filharmoniske Orkester spilte den i all fall både glitrende og muntert, i en rytmisk presis tolkning ledet av den amerikanske dirigenten James DePreist. Etter pausen var det Berlioz’ Symphonie Fantastique – om lag en times musikk og en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med DePreist. Hans tolkning var direkte og likefrem, med en robusthet som kledde verket. 

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.