Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.  

Konsert for NRK og orkester

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Schubert og Beethoven

Janine Jansen, Julian Rachlin, fiolin; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello, Stacey Watton, kontrabass; Martin Fröst, klarinett; Per Hannevold, fagott; Radovan Vlatkovic, horn; Itamar Golan, klaver;

Festspillene

Logen

Janine Jansen og venner spiller Schubert og Beethoven

NRK-folkenes selvglede og arroganse kjenner ingen grenser. Når musikkavdelingen en enkelt gang kommer til byen og får lyst til å lage et TV-opptak av en eller annen konsert, da må alle andre hensyn naturligvis vike – mener de. Lørdag kveld okkuperte de for eksempel Logen og ødela – som den naturligste sak i verden – hele første avdeling av konserten. Publikum i salen var egentlig kommet for å se og høre Janine Jansen og hennes venner spille Schubert og Beethoven. I stedet fikk vi et ganske grundig inntrykk av de solide bakdelene på to klossete NRK-kameramenn som vraltet og skranglet omkring i lokalet på måfå.

Det er vanskelig å ha noen mening om fremførelsen av Schuberts Forell-kvintett. Men når lærremmene på NRK-folkenes håndholdte kamera av og til ikke knirket, ante man at det var snakk om en frisk, gjennommusikalsk tolkning med den glimrende litauiske pianisten Itamar Golan i sentrum og med fin spenning mellom Jansens iltre fiolin og de dype strykerne, Rysanov, Thedéen og Watton. At dette er fem musikere som ikke spiller sammen hver dag, merket man bare av og til, spesielt i de tyste passasjene og i skjøtene mellom avsnittene innenfor de enkelte satsene. 

Kanskje festspilldirektøren klarte å lære Arild Erikstad og hans medarbeidere litt folkeskikk i løpet av pausen? I det minste var NRKs ambulerende sirkus forsvunnet da Janine Jansen sparket Beethovens septett i gang. Og resten av kvelden holdt de resterende kameraene seg diskret i bakgrunnen.

Vel er Beethovens septett skrevet i det sene 1700-tallets diverterende genre, men diverterende musikk er ikke nødvendigvis det samme som «lett musikk». Septetten «diverterer» og underholder – ikke fordi den er enkel og elementær, men fordi den er det motsatte: sammensatt, avvekslende, stappfull av musikalske innfall. Og slik ble den spilt lørdag kveld av Janine Jansen og vennene hennes: skarpt, sprell levende med ettertrykk på alle kontraster, i en tolkning der selv den raske menuetten fikk en ekstra spiss ved å bli jekket opp i tempo. At tolkningen ikke alltid var like overbevisende, skyldes at det egentlig var to musikalske kraftsentre i gruppen: Den energiske Janine Jansen drev strykerne fremover og spilte verket som et felles anliggende, mens Martin Fröst fulgte sin egen agenda og spilte det som et stykke for klarinett med akkompagnement i det fjerne. 

Fremtidsmusikk

Bergens Tidende, 27.05.2006

Julian Rachlin & Venner

Verk av Schumann, Brahms og Schönberg

Itamar Golan, klaver; Janine Jansen, Roman Simovitz og Julian Rachlin, fiolin; Radovan Vlatkovic, horn; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello

Festspillene

Logen

Et møte med Festspillenes best bevarte hemmelighet

Det startet med Robert Schumanns Märchenbilder, spilt litt forsiktig og prøvende av Julian Rachlin på bratsj og Sophie Rachlin på klaver. Det tok seg opp med Brahms’ robuste horntrio op. 4, med Radovan Vlatkovic på melankolsk horn, Itamar Golan på klaver og Rachlin igjen, nå på fiolin. Og etter pausen eksploderte allting. Med en vill, frekk tolkning av Schönbergs strykesekstett «Verklärte Nacht». Det var her vi møtte Janine Jansen – Festspillenes best bevarte hemmelighet.

Hun er nederlender. Hun er ung. Hun spiller fiolin. Og ute i verden er hun superstar – i det minste i iPod-universet. I april var hun den klassiske musikeren som flest mennesker i verden lastet ned fra iTunes. Det er det sikkert er mange grunner til. For eksempel aggressiv markedsføring, fine bilder på nettet og en plate med Vivaldis fire årstider. Men mon ikke også det store publikum der ute i stratosfæren merket at Jansen er en musiker av de helt sjeldne?

Vi som hørte henne i Logen i går, er i hvert fall ikke i tvil. Musikerne på scenen var det heller ikke. De fant spontant sammen under hennes myndige ledelse, fulgte hennes minste vink og presset seg selv og musikken til de ytterste grensene. Slik at «Verklärte Nacht» denne kvelden ble mer høyspent, mer hvitglødende, mer sanselig beruset enn noensinne før.

Det er vanlig å spille dette verket i et tilbakeskuende perspektiv – som en musikalsk avskjed, en siste hilsen til det nittende århundre før noe nytt, noe radikalt annerledes begynner. Janine Jansen og hennes venner velger den motsatte strategien. I deres tolkning er fremtiden allerede begynt. «Verklärte Nacht» er et stykke samtidsmusikk. Skrevet i 1899, men full av muligheter som peker fremover. Inn i det 21. århundre.