Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.