Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.  

Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.  

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.