På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.