Samrøre

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.09.2009

Jeg lager mat og hører radio -- et av disse programmene der to lag gjetter klassisk musikk. Et av eksemplene er en romantisk klaverkonsert. Det ene laget kommer frem til at den må være skrevet av Saint-Saëns. Men hva nummer har den? «Problemet med Saint-Saëns er at han skrev alt for mye», sier en av deltakerne. Min første tanke er: Litt mer respekt, takk! Jeg er sikker på at Saint-Saëns overhodet ikke opplevde sin produktivitet som noe problem. Han var formentlig både stolt og glad over alt han fikk til gjennom et langt liv. «Saint-Saëns skrev jo i samme stil hele livet. Det har man ofte innvendt mot ham i ettertid», sier en annen av deltakerne. Jeg tenker igjen: Litt mer respekt, takk!  Verken Saint-Saëns eller det samtidige publikum følte trolig at hans store ensartede produksjon var noe problem. Snarere tvert imot.

Saint-Saëns skrev alt for mye og utviklet seg ikke – det er noe irriterende smålig over slike etterpåkloke uttalelser. Men på den andre siden: Vi snakker jo alle på denne sleivete måten. Ikke minst vi som anmelder musikk. Vi bedømmer verkene og framføringene, men setter oss også i samme åndedrag til dommere over komponister og utøvere – uten å ville det og uten å tenke nærmere over det. Vi slutter bare alt for direkte fra verk til komponist eller fra fremførelse til kunstner: Når verket er kjedelig, er det nok fordi komponisten selv var kjedelig; når musikken klinger tørt, er det trolig fordi pianisten som spiller den, er en tørrpinn. Og så videre. Moraliserende og bedrevitende.

Noen ganger virker det som om alt det vi liker å kalle musikkultur, ikke er annet enn nettopp dette – denne innforståtte, nærmest familiære tonen som musikklyttere bruker seg imellom. Vi snakker om for lengst avdøde komponister og om musikere fra fjerne land som om de var nære slektninger eller lokale byoriginaler. Programheftene repeterer de gamle anekdotene om Beethoven. Tekstheftene i cd’ene forteller om Bruckners sosiale tabber. Studievertene på NRK Klassisk maser i vei om Schuberts syfilis og Chopins tuberkulose. Anmelderne kritiserer at Schönberg var autoritær. Vi kaller Haydn for pappa. Og synes litt synd på Saint-Saëns – han skjønte jo ikke at han skrev alt for mye, stakkar.

Det er vanskelig å unngå dette evinnelige amatørpsykologiske samrøret av liv og verk. Men vi burde selvsagt forsøke å gjøre det. Hver gang. Forsøke å konsentrere oss om musikken selv. Glemme komponistens biografi og alt hva vi har lest om utøverne. Bare lytte til musikken. Og bare snakke om musikken etterpå.