Strømmende gitarmusikk

Bergens Tidende, 30.09.2009

Ida Presti: Verk for to gitarer

Stein-Erik Olsen og Olivier Chassain, gitarer

Simax

Flott hyllest til gitarlegenden Ida Presti

Ida Presti var en av sin tids største gitarister, kanskje den største. Karrieren hennes var kort og hektisk. Hun var født i Paris i 1924, var selvlært som gitarist, opptrådte offentlig fra hun var åtte, debuterte som solist som tiåring, spilte inn plater og turnerte i utlandet som tenåring. I 1952 giftet hun seg med gitarkollegaen Alexander Lagoya og spilte fra nå av bare gitarduo sammen med ham. Hun døde under uoppklarte omstendigheter på en turne i USA i 1967.

To gitarprofessorer og tidligere elever av Alexander Lagoya – franske Olivier Chassain og bergenske Stein-Erik Olsen – har nå utgitt en flott hyllest til denne gitarlegenden, en plate med duokomposisjoner skrevet de siste ti år før hennes død. Platen er resultatet av et musikkhistorisk rekonstruksjonsarbeid. Prestis familie har gitt Chassain adgang til notematerialet som han har gått gjennom og revidert. I to av stykkene hadde bare førstestemmen overlevd, mens andrestemmen er rekonstruert fra eldre plateinnspillinger. Eldre innspillinger har også vært veiledende for fortolkningen av andre numre. I tillegg har Chassain og Olsen fått låne Presti og Lagoyas egne Bouchet gitarer fra instrumentsamlingen på Musée de la Musique i Paris der platen også er innspilt.

Presti var en virtuos gitarist med en helt personlig spillestil, og hun skrev teknisk krevende verk til seg selv og ektemannen. Chassain og Olsen forsøker ikke å gjenskape Prestri-Lagoya duoens tolkninger, de løfter verkene frem for et nåtidig publikum med musikalitet og entusiasme og spiller dem med det tekniske overskuddet som alltid må til for å få virtuose verk til å lykkes. Samtidig klarer de å slippe musikken løs og gi den det moment av strømmende improvisasjon som man i samtiden forbandt med Presti.

Om entusiasme og virtuos teknikk er nok til å gjenopplive disse verkene, er så et annet spørsmål. Chassain skriver i tekstheftet at Prestis musikk ikke er tematisk organisert, men «mest er en sidestilling av fraser», «en sekvens av ideer som ustanselig fornyes». Formuleringen fanger det strømmende i hennes musikk, men peker også på hvorfor denne musikken nok ikke vil klare å nå ut til et større publikum. I tillegg til det formløse i hennes komposisjoner kommer stilproblemet: Som mye annen gitarmusikk fra siste halvdel av 1900-tallet befinner Prestis verk seg i en musikalsk tidslomme der verden er gått i stå og hovedinspirasjonen fremdeles er impresjonister som Debussy, Ravel og de spanske gitaristene fra samme periode.