Musikk i Griegs skygge

Bergens Tidende, 16.09.2009

Catharinus Elling: Haugtussa and German Lieder

Simax

Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse

«Jeg stod ligeoverfor en lyrisk begavelse av høj rang», skriver Grieg i Bergens Tidende en lørdag i mars 1885. Han har oppdaget Catharinus Elling (1858-1942), en ung, norsk komponist. Grieg er begeistret og ber leserne ta godt imot det nye talentet.

Griegs støtte var god hjelp for en ung komponist. Elling fikk seg stipend og kunne bo og studere i Tyskland i ti år. Da han kom tilbake til Norge i 1896, ble han ansatt på konservatoriet og hadde blant annet Fartein Valen og Pauline Hall som elever. Som komponist var han enormt produktiv. Han etterlot seg store orkesterverker, korverker, en opera og bøttevis med sanger – en lang opusliste med musikk. Som hurtig ble glemt.

Ann-Helen Moen har vært i arkivene og hentet frem noen av Ellings mange sanger og spilt dem inn for Simax, fast og sikkert akkompagnert av Gunilla Süssmann. Det er et godt initiativ, ikke bare av musikkhistoriske grunner. For her er det mye musikk som tåler å bli hørt i dag.

I avisartikkelen fra 1885 skrev Grieg at Elling sitter «op over Ørene i den tyske Romantik, men – og dette er Hovedsagen – han er på samme Tid baade kjernesund og ejendommelig». Det er en ganske dekkende karakteristikk av de tre romansesamlingene på platen -- «Album» (op. 12) fra 1880-tallet og «Haugtussa» (op. 52 og op. 60) fra 1895. Sangene har tydelige røtter i romantikken, men mange av den tyske liedtradisjonen karakteristiske trekk er dempet. Melodiene er regelmessige og sangbare; klaverstemmene er støttende uten store harmoniske utsving. Dette enkel og liketil – og likevel selvstendig – musikk skrevet med sikker hånd. Musikk som både er «kjernesund og ejendommelig ».

Som mange av sine samtidige kollegaer levde Elling i skyggen av Grieg. Og i ettertid er det Griegs tonesetting av diktene fra Garborgs «Haugtussa» som er blitt stående. På platen demonstrerer Ann-Helen Moen at Ellings «Haugtussa» faktisk godt kan tåle å komme ut av skyggen. Men når hans «Haugtussa» og de andre sangene faktisk klinger så friskt og originalt på platen, skyldes det nok ikke minst Moens tolkning av dem. For hun synger dem helt overbevisende – med en sikker, bærekraftig stemme, med klar, gjennommusikalsk frasering og med fin karakterisering av følelser og stemninger i tekstene. Og Gunilla Süssmann får det meste ut av klaverstemmene. Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse.