Ånden fra 1948

Bergens Tidende, 23.09.2009

I'm BeBoppin' Too

Dizzy Gillespie All-Star Big Band

Half Note

Når Dizzy blir mainstream

Det er litt ironisk. Dizzy Gillespie elskede big bands. Fra 1948 og fremover prøvde han, igjen og igjen, å få et storband til å overleve. Og klarte det aldri. Men i 1998, fem år etter hans død, startet to av hans gamle musikere, bassisten John Lee og trombonisten Slide Hampton, Dizzy Gillespie All-Star Big Band, et «ghost band» – som fremdeles har spillejobber. De har måttet slipe en hel del kanter og knaster av underveis for å lykkes med dette. Og de blir ofte kritisert for at det jo ikke er Dizzys musikk de spiller, men vanlig mainstream storbandsmusikk. Det er noe om snakken. På den nye platen er det mange numre fra Dizzys gamle repertoar, men ikke mye av hans rasende galskap. Likevel: det er mye god musikk her, solide arrangementer, en god sangerinne – Roberta Gambarini – og gode solister som tenorene James Moody og Jimmy Heath og trompetisten Roy Hargrove. Og av og til er den der igjen – ånden fra 1948, de hvinende trompetene, de kaotiske, orkestrale trafikksammenstøtene, de afrokubanske rytmeorgiene.