Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.