Claves
En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner
Han virker som det
absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser!
– skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et
poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I
oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i
Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i
Frankrike og Sveits.
Førstepremien i Sveits var
en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på
det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner
med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’
Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra
begynnelsen av 1900-tallet.
Davidsbündlertänze er en
musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver,
temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp
verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han
markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog
mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet
han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze
er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter
egne, interne regler.
Joachim Carr bruker
utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett
sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile,
indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen,
om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får
verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på
et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall
trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk –
først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt»
klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger.
Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i
de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe
nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var
Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende,
nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.
Carr viser seg i disse
verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern,
analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende,
med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store
pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.
Hvis du har andre
tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke
overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’
Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn
dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer – dette en flott debutplate,
en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et
stort pianistisk talent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar