Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.    

Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Eksklusivt

Bergens Tidende, 30.04.2013

  

Wilhelm Kempff

The Concerto Recordings

Deutsche Grammophon

Ny megautgivelse med Wilhelm Kempff

Det var noe eksklusivt ved Wilhelm Kempff og hans forhold til klaverrepertoaret. Han dyrket bare en liten håndfull komponister i spennet fra Mozart til Brahms. Han spilte dem i konsertsalen, og han spilte dem på plate, igjen og igjen. Deutsche Grammophon har tidligere utgitt hans soloinnspillinger. Nå kommer det en ny megautgivelse, 14 plater med radioopptak fra 1925-1977. Her er en teknisk briljant versjon av Liszts klaverkonserter, her er Schumann og Brahms, her er en samling delikate Mozartkonserter, og først og fremst er her Beethoven – to komplette innspillinger av de fem klaverkonsertene pluss en der det bare er nr. 2 som mangler. Men blir det ikke kjedelig å høre disse samme verkene om og om igjen? Nei, overhodet ikke. Fordi Kempff var så ensporet i sitt valg av repertoar, fordi han kjente verkene ut og inn, hadde hans tolkninger en nesten improvisatorisk frihet. Vi hører det på disse herlige platene der han får Beethovenkonsertene til å klinge helt forskjellig fra gang til gang, alt avhengig av situasjonen og stemningen i konsertsalen.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

Ingen opplagt vinner

Bergens Tidende, 30.11.2011

Liszt og Grieg: Klaverkonserter

Stephen Hough, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Liszts to klaverkonserter – og Grieg som fyllmasse

Trenger verden enda en innspilling av Griegs klaverkonsert? Kanskje det. Men hvis det er spennende nytolkninger man er ute etter, er engelske Stephen Hough nok ikke rette mann til jobben. På denne platen sliter han i alle fall med å få grep om verket. Av og til spiller han tørt og pedantisk, andre ganger velger han en litt gammelmodig, romantisk tilgang som får konserten til å klinge temmelig utdatert. Men så er Grieg da også mest for fyllmasse å regne på denne platen der det egentlige salgsargumentet er Liszts to klaverkonserter. Og her gir Houghs solide teknikk god uttelling med hensyn til klarhet og oversikt – selv om han gjerne kunne ha satt mer trumf på de virtuose passasjene. Litton og BFO som virker temmelig uengasjerte i Grieg, spiller mer entusiastisk i Liszt, men ofte på grensen til det bombastiske. I et år som har gitt oss Liszt-konsertene med Boulez og Barenboim, og på et marked der platene med Zimmerman, Argerich og Freire fremdeles er tilgjengelige, er denne innspillingen ikke noen opplagt vinner. 

Lisztomania

Musikkommentar, Bergens Tidende, 26.10.2011

På lørdag, 22. oktober, passerte vi selve Liszt-dagen, 200-året for hans fødsel i 1811. Vi er på tampen av jubileet. Og det kommer fremdeles nye jubileumsplater.

Franz Liszt var 1800-tallets største pianist. Og en av sin samtids mest berømte mennesker. Begrepet superstar var ikke oppfunnet den gang, men Liszt var nettopp dette, en av de første av slaget. «Lisztomania», tittelen på regissøren Ken Russels film om ham, oppsummerer presist den nærmest hysteriske dyrkelsen av ham. Hvor han enn kom fram, ble han hyllet som en konge. Han var omgitt av fans og groupier av begge kjønn. Gjenstander han hadde rørt ved, ble oppbevart og tilbedt som relikvier. Sprengte strenger fra hans klaverer ble samlet opp og gjort om til smykker.

Eksentrisiteten, skandalene, hysterien har alltid skygget for pianisten og komponisten Liszt. Platene som er kommet i jubileumsåret har vært en anledning til å skyve noe av alt dette til side og sette musikken hans i forgrunnen. Og mer generelt har jubileet vært en anledning til å gjenoppdage noen av de forbindelseslinjene som går fra vår tids musikkliv tilbake til Liszt og hans revolusjonære virke på 1800-tallet

Det er primært komponisten Liszt som feires på de nye platene. Annerledes kan det ikke være. Men i komposisjonene hører man også sporene av pianisten Liszt, den unge pianisten som på 1830- og 1840-tallet revolusjonerte tidens klaverteknikk og skapte det som skulle bli den moderne spillestilen. De fingersetningene han innførte den gang, og som hans elever ga videre, er fortsatt i bruk. Viderekomne klaverelever sliter fortsatt med å lære de fryktinngytende «Liszt-oktavene» og alle de andre pianistiske effektene han utviklet.

I 1837 ga Liszt konsert på La Scala i Milano for tre tusen mennesker. Med begivenheter som denne, endret han klaverets stilling i musikklivet. Han flyttet instrumentet ut av aristokratiets salonger og borgerskapets intime dagligstuer og skapte den moderne, offentlige konsertinstitusjonen der pianisten spiller for et stort publikum, i store saler, med stor flygelklang. Det var også på slike konserter han utviklet hva han selv kalte «recitals», blandete programmer der verk av forskjellige komponister ble brakt til å «resitere» og snakke sammen. Og Liszt var den første som spilte alle verk på en konsert etter hukommelsen.

Liszt revolusjonerte ikke bare klaverteknikken og konsertinstitusjonen. Han endret også forholdet mellom dirigent og orkester. Da han en kort periode på 1850-tallet virket som gjestedirigent for store europeiske orkestre, kommuniserte han med musikerne på en oppsiktsvekkende ny måte, med det kroppsspråket som med tiden er blitt standard. Han brukte sjeldent taktstokk, og han markerte ikke taktslagene, han formet de melodiske frasene med hendene. Og i motsetning til de tradisjonelle, stift takterende dirigentene demonstrerte han med hele kroppen og med ansiktsuttrykket sitt hvordan musikken skulle klinge.

Liszt var «larger than life», en superstar, en posør. Men også en stor kunstner som endret musikkhistorien og skapte musikalske institusjoner som fremdeles fungerer. 

Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

Omtrentlighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.06.2011

Daniel Barenboim var i London i siste uke. Mandag spilte han Liszts’ to klaverkonserter i Royal Festival Hall. Onsdag satt han alene i Wigmore Hall og spilte to store, sene Schubert-sonater. Fullt hus begge steder. Og flotte anmeldelser i avisene.

Kritikeren Iwan Hewett noterte i Daily Telegraph at Barenboim spilte alle disse fire, fryktinngytende verkene etter hukommelsen. «En stor bedrift for vanlige dødelige, men ikke for Barenboim som har det meste av den vestlige musikken i hodet», skrev han. Og roste Barenboims tolkninger, hans evne til å tilpasse seg og klaverets uttrykk til musikkens krav. The Guardians anmelder, Andrew Clements, var like begeistret, men bemerket om Liszt-konsertene at «noen passasjer var litt omtrentlige – pedalbruken slørte en mengde mindre feil». 

I et innlegg på The Guardians klassiske blogg, også i siste uke, tok Tom Service opp dette med de små feilene og det omtrentlige, og skrev at slikt var helt vanlig i gamle dager da idealet var å kommunisere musikkens følelsesmessige og strukturelle innhold, ikke bare å få notene rett. Han plasserte blant annet Barenboim i selskap med legendariske pianister som Arthur Schnabel og Alfred Cortot. De søkte musikkens indre, «poetiske sannhet», i motsetning til mange moderne pianister som bestreber seg på å være absolutt notetro.

Denne motsetningen mellom de gamle poetiske pianistene og deres moderne notetro kolleger er nok noe overdrevet, i alle fall er det ikke snakk om en reell motsetning mellom musikalske holdninger. Alle musikere tilstreber selvsagt både å spille presist og å kommunisere musikkens innhold. Og vi, lytterne, har det på samme måte. Når vi går på konsert, vil vi høre musikkens «poetiske sannhet», men helst også hva som faktisk står i notene. For hva er det for en «sannhet» vi hører, hvis den ikke er basert på det som komponisten har skrevet? 

Nå kan jo noter fortolkes på mange forskjellige måter. Der den ene pianisten mener å ha funnet verkets «sannhet», vil andre pianister velge andre løsninger. Så selvsagt er det betydelig slingringsmonn når det gjelder fortolkning. Slik har det alltid vært. Det som virkelig har endret seg siden Schnabels og Cortots tid, er noe annet – nemlig forestillingen om hva en notetro framførelse vil si og innebærer. Toleransen for teknisk omtrentlighet er i dag voldsomt redusert i forhold til tidligere. For dagens musikere og publikum går inn i konsertsalen med forventninger som er skapt av årtiers erfaringer med plateinnspillinger – der enhver liten feil alltid er korrigert, der alt alltid er perfekt, hver gang.

Nyanser

Bergens Tidende, 04.05.2011

Liszt: Harmonies du Soir

Nelson Freire, klaver

Decca

Nelson Freire feirer Liszt- jubileet 

«En ung virtuos er fallet ned fra himmelen», skrev en anmelder etter en konsert i Wien i 1822. Han var selv himmelfallen. «Denne guttens spill grenser til det utrolige», skrev han. Gutten var Franz Liszt. Som bare var 11 år. I dag, i tohundreåret for hans fødsel, er det fremdeles dette – den utrolige virtuositeten, den overjordiske teknikken – som preger oppfattelsen av ham og komposisjonene hans. Men her kommer da den fine, brasilianske pianisten Nelson Freire med en plate som tegner et noe mer nyansert bilde. Her er selvsagt eksempler på de grandiose, ekstremt virtuose komposisjonene, som for eksempel Ballade i h-moll og Petrarca-sonettene. Men først og fremst dreier det seg om stykker som viser fram innadvendte, melankolske sider av Liszt. Det hele blir spilt delikat og briljant, med utsøkt sans for klang og fargespill av Freire – som selv er en del av Liszt- tradisjonen. Hans første klaverlærer kunne, gjennom tre ledd, føre sin utdannelse tilbake til mesteren selv.

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.

En klaverløve takker av

Bergens Tidende, 25.06.2008

Horowitz in Hamburg

Vladimir Horowitz, klaver

DG

Liveopptak fra siste konsert med Horowitz.

Denne mandag var det tjueen år siden Vladimir Horowitz spilte konsert i Hamburg. Nå har Deutsche Gramophon gravet radioopptakene frem og fått dem ut på plate. Og her hører vi ham da, den gamle «Tastenlöwe», klaverløven, en av forrige århundres største pianister. Han sitter der, åttifire år gammel, og er fremdeles i stand til å spille sokkene av de fleste. Det er kanskje ikke så mye torden i fortissimo-passasjene lenger. Men den forrykende teknikken er intakt, og han investerer et helt livs musikalske erfaringer i hver eneste takt – elegante rokokkoaktige fraseringer i Mozarts D-dur rondo og sonate K333, delikate fargesjatteringer i Schumanns «Kinderszenen», hårreisende virtuositet i Liszt og Chopin, og som ekstranummer et himmelsk stykke Schubert. Det ble hans siste offentlige konsert. Men ikke slutten på karrieren. Hans siste plate ble spilt inn i oktober 1989, fire dager før han døde.