Omtrentlighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.06.2011

Daniel Barenboim var i London i siste uke. Mandag spilte han Liszts’ to klaverkonserter i Royal Festival Hall. Onsdag satt han alene i Wigmore Hall og spilte to store, sene Schubert-sonater. Fullt hus begge steder. Og flotte anmeldelser i avisene.

Kritikeren Iwan Hewett noterte i Daily Telegraph at Barenboim spilte alle disse fire, fryktinngytende verkene etter hukommelsen. «En stor bedrift for vanlige dødelige, men ikke for Barenboim som har det meste av den vestlige musikken i hodet», skrev han. Og roste Barenboims tolkninger, hans evne til å tilpasse seg og klaverets uttrykk til musikkens krav. The Guardians anmelder, Andrew Clements, var like begeistret, men bemerket om Liszt-konsertene at «noen passasjer var litt omtrentlige – pedalbruken slørte en mengde mindre feil». 

I et innlegg på The Guardians klassiske blogg, også i siste uke, tok Tom Service opp dette med de små feilene og det omtrentlige, og skrev at slikt var helt vanlig i gamle dager da idealet var å kommunisere musikkens følelsesmessige og strukturelle innhold, ikke bare å få notene rett. Han plasserte blant annet Barenboim i selskap med legendariske pianister som Arthur Schnabel og Alfred Cortot. De søkte musikkens indre, «poetiske sannhet», i motsetning til mange moderne pianister som bestreber seg på å være absolutt notetro.

Denne motsetningen mellom de gamle poetiske pianistene og deres moderne notetro kolleger er nok noe overdrevet, i alle fall er det ikke snakk om en reell motsetning mellom musikalske holdninger. Alle musikere tilstreber selvsagt både å spille presist og å kommunisere musikkens innhold. Og vi, lytterne, har det på samme måte. Når vi går på konsert, vil vi høre musikkens «poetiske sannhet», men helst også hva som faktisk står i notene. For hva er det for en «sannhet» vi hører, hvis den ikke er basert på det som komponisten har skrevet? 

Nå kan jo noter fortolkes på mange forskjellige måter. Der den ene pianisten mener å ha funnet verkets «sannhet», vil andre pianister velge andre løsninger. Så selvsagt er det betydelig slingringsmonn når det gjelder fortolkning. Slik har det alltid vært. Det som virkelig har endret seg siden Schnabels og Cortots tid, er noe annet – nemlig forestillingen om hva en notetro framførelse vil si og innebærer. Toleransen for teknisk omtrentlighet er i dag voldsomt redusert i forhold til tidligere. For dagens musikere og publikum går inn i konsertsalen med forventninger som er skapt av årtiers erfaringer med plateinnspillinger – der enhver liten feil alltid er korrigert, der alt alltid er perfekt, hver gang.

En pianist vender tilbake

Bergens Tidende, 11.05.2011

The Chopin Concertos

Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Daniel Barenboim med vellykket Chopin-plate

Daniel Barenboim har etter hvert vært stjernedirigent i så mange år at man nesten har glemt at han også er en stor pianist. Men nå vender han skikkelig tilbake til klaveret. Han har skrevet kontrakt med Universal-gruppen, en begivenhet som feires med ikke mindre enn fire utgivelser i år. På de to første spiller han Chopin for DG, senere følger blant annet en Liszt-plate på Decca. DG-platen med Chopins klaverkonserter er opptatt live siste sommer ved en festival i Ruhr. Som seg hør og bør maler Barenboim fram konsertenes klangbilder med stor, bred pensel og legger kraftig punch i anslaget, men han har også fin sans for de mer lyriske partiene i musikken. Og han er hele tiden i intens dialog med et velspillende Berlin Staatskapelle, hans gamle orkester som for anledningen dirigeres av Andris Nelsons. Dette er en sjeldent vellykket utgave av konsertene. Som utkommer samtidig med en like vellykket recital-plate med Chopin-stykker opptatt live i Warszawa siste år.

På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Historisk

Bergens Tidende, 22.06.2005

Sanger av Gustav Mahler

Dietrich Fischer-Dieskau, baryton

Daniel Barenboim, klaver

EMI

Dietrich Fischer-Dieskau synger Mahler

EMI feirer Dietrich Fischer-Dieskaus 80-års dag med en gjenutgivelse av hans og Daniel Barenboims Mahler-innspilninger fra 1978. De fleste av Mahlers lieder er med: ungdomssangene og «Rückert-lieder», og også orkestersangene «Lieder eines fahrenden Gesellen» og sanger fra «Des Knaben Wunderhorn», her fremført i Mahlers egne, sjeldent hørte klaverversjoner.

I 1978 var Fischer-Dieskau fremdeles på høyden av karrieren, men man hører tydelig at alderen begynner å bli et problem. Stemmen er tynn og usikker i høyden og mangler kraft i forte-partiene. Det er også problemer med bevegeligheten i de mest krevende av Knaben Wunderhorn-sangene. Hørt med nåtidige ører er denne dobbelt-cd’en vel først og fremst interessant som historisk dokument om en berømt sanger. Og om en overforsiktig og overpedagogisk sangstil som er gått ut på dato.