På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Smittende entusiasme

Bergens Tidende, 20.03.2006

Ung Symfoni

Miriam Bergset, fiolin

Alexander Rybak, fiolin

Dirigent: Kjell Seim

Grieghallen

Imponerende konsert med Kjell Seim med Ung Symfoni

De yngste er 14, de eldste 25. De spiller symfonisk musikk. De er amatører, men spiller som om de var profesjonelle. Og spiller i tillegg med begeistring og glød. Det er rett og slett imponerende hva de får til – konstaterte vi i går i Grieghallen da Ung Symfoni presenterte noe av det programmet de skal spille på konserter i Skt. Petersburg i april. Dirigenten Kjell Seim har selvsagt en del av æren for det gode resultatet. Hans direksjon er tydelig og klar; han finner hver gang frem til de helt sentrale punktene i musikken som får det hele til å løfte seg; og han har fører de unge musikerne gjennom ild og vann med smittende, brennende entusiasme. 

Når norske musikere drar på turne i utlandet, forventes det at de spiller norsk musikk. I dette tilfellet sto det ikke Grieg på programmet, men både Johan Halvorsen og Johan Svendsen var med. Det startet med en frisk fremførelse av Halvorsens andre norske rapsodi. Senere fikk Svendsens uoppslitelige fiolinromanse en fin, autoritativ tolkning av Miriam Bergset. Kveldens konsertmester, fiolinisten Alexander Rybak, hadde en mer utakknemmelig oppgave som solist i et naivistisk stykke av Daniel Klovning, men kom sterkt igjen i Rimskij-Korsakovs Scheherazade sammen med mange andre gode solister.

Om det er lurt å spille russisk musikk på turne i Russland, kan kanskje diskuteres. Men som det tyngste verket på kveldens program var Scheherazade uansett det verket som ga det mest samlede bilde av orkestret. Vi merket oss fin strykerklang og gode treblåsere på plussiden. Og på minussiden en viss skarphet blant messingblåserne. Og konsentrasjonssvikt og generell tretthet mot slutten. Nesten som på en vanlig torsdagskonsert i Grieghallen.

Russisk kveld

Bergens Tidende Morgen, 26.02.2000

Verk av Rimskij-Korsakov, Rakhmaninov og Stravinskij

Roland Pöntinen, klaver

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i formidabel tolkning av Stravinskijs Sacre du Printemps.

Ikke rart at Rafael Frühbeck de Burgos alltid får en strålende mottakelse når han gjester Grieghallen. Her er en dirigent av den gode, gamle skolen - med musikalsk autoritet, overblikk over de store strukturene, et øye på hver finger når det gjelder detaljene, en enkel, effektiv slagteknikk som får musikken til å stå grafisk klart både for musikere og publikum. Og i tillegg har de Burgos da også, som alle store musikere, fin sans for den gode banalitet - en egenskap som kom godt med da det var russisk kveld i Grieghallen på torsdag.

For det startet lett og innsmigrende med Rimskij-Korsakovs fargesprakende sviske «Capriccio Espagnol». Og det fortsatte med den glimrende svenske pianisten Roland Pöntinen som solist i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Men uansett at Pöntinens tolkning var lojal og avbalansert med flott håndtering av de store, virtuose momentene, og uansett at han, prisverdig, hadde redusert Rakhmaninovs tunge, sirupsdryppende melankolien til det absolutte minimum, så var det likevel noe av en befrielse å komme tilbake etter pausen og få ørene blest igjennom med Stravinskijs «Sacre du Printemps».

Stravinskij sa en gang i spøk at fagottsoloen i Sacre burde transponeres en halvtone opp annethvert år slik at den aldri kommer til å høres for lett ut bare fordi fagottistene har lært å spille den. På sett og vis er dette et reelt problem med et verk som dette: Med tiden blir vi alle vant med det, musikerne lærer å spille det, publikum lærer å høre det - og det blir etter hvert vanskelig å forstå hvorfor verket i sin tid var så revolusjonært og hvorfor premieren i 1913 utartet seg til den rene skandalen.

Men på torsdag, under de Burgos’ og BFOs formidable fremførelse, merket man faktisk noe av den gamle radikaliteten igjen. Musikalsk sett var alt på plass - glitrende messing, treblåsere i overdådige instrumentblandinger, strykere og slagverk i drivende rytme med aksenter og figurer så skarpe som piskesmell. Men tvers gjennom all denne stålblanke profesjonalismen hørte man da - også - hvor merkverdig, hvor fremmed og vilt dette verket fremdeles er. Og med Rimskij-Korsakov og Rakhmaninov i salig ihukommelse forstod man hva Stravinskij mente når han en gang sa at Sacre er skrevet som en musikalsk kritikk av 1800-tallets russiske romantikken. 

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.

Hjemme igjen

Bergens Tidende Morgen, 10.12.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld i Harmonien. Møte med tidens mest spennende norske fiolinist.

Bergens Filharmoniske Orkester er hjemme igjen etter en strabasiøs turne. Men på fredagskonserten var det ingen tretthet å spore. Tvert imot. Det virket faktisk som om musikerne hadde vært på foryngelseskur. Det er meget, meget lenge siden vi har hørt dem spille så avslappet, så selvsikkert. Og så bra.

Den litt urolige anspentheten som ofte preger orkestret var totalt forsvunnet. De mange dagene on the road i Spania og de mange konsertene med de samme verkene hadde tydeligvis gitt resultater. Det ble spilt inn i musikken, med kraft og styrke, hele kvelden igjennom, fra de aller første taktene av Rimskij-Korsakovs Scheherazade suite, frem til avslutningen av Tsjaikovskijs Francesca da Rimini fantasi: Tett orkesterklang, presise innsatser, sterke soloinnslag i alle grupper og en spesielt nydelig prestasjon fra konsertmester Zarins' pult i Rimskij Korsakov.

Det ble en kveld som demonstrerte de store potensialene som ligger i dette orkestret, potensialer som dessverre forløses alt for sjeldent.

Arrangørene hadde plassert Christian Sindings første fiolinkonsert mellom Rimskij Korsakov og Tsjaikovskij. Det er kanskje litt urettferdig mot Sinding, for i denne glitrende, fargestrålende innrammingen kommer hans orkestersats uunngåelig til å virke mer ullen, mer hjemmestrikket enn den egentlig er. Men verket hadde i det minste en fremragende advokat i den unge fiolinisten Henning Kraggerud som skapte små mirakler ut av solostemmen. Og som enda en gang demonstrerte at han er tidens mest spennende norske fiolinist.

Lekende, energisk, med sikker formsans og virtuosens selvfølgelige overskudd viste han at det ligger mye gjemt i dette verket – lange forsirede fraser i førstesatsen, skeiv, kantet melodikk i den raske tredjesatsen. Jo, Sindings verk har mange særegne kvaliteter. Og det kan fortsatt spilles den dag i dag. Men det kreves en kunstner med Kraggeruds format og musikalske intelligens for å få det til å leve.