Verker av Sæverud,
Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov
Bergen Filharmoniske
Orkester
Dmitri Kitajenko,
dirigent
Grieghallen
Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester
Det er etter hvert
ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske
Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning
til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet
orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst
har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen,
polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og
kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte
også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for
det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre
interesse for musikkens viktige detaljer.
Han hadde godt grep
om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet
programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende
instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med
tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og
orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr.
7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god
ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den
lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig
nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk
kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.
Til gjengjeld var
han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av
Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi
var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det
anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets
musikere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar