Bobler og skum

Kommentar, Bergens Tidende, 28.09.2008

Den globale økonomien kan trolig gjenopprettes, men er det mulig å gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd?

Det har vært en del skriverier i avisene om Stein Erik Hagens skjortesnipper de siste dagene. Og på onsdag kunne Dagbladet konkludere med krigsbokstaver over hele forsiden at «Rimi-Hagen lever i en milliardboble». Selvsagt er slike nyheter både interessante og morsomme. Men det var en annen nyhet om bobler som kanskje hadde fortjent større oppmerksomhet denne uken. Dessverre er denne nyheten overhodet ikke morsom. Og det er nok grunnen til at den ikke har vært særlig mye fremme i den offentlige debatten.

Egentlig er det en gammel nyhet. Adresseavisen nevnte den allerede for to uker siden. Aftenposten hadde den på side 10 sist mandag. Engelske Independent og The Guardian fanget den opp på tirsdag: Målinger fra de siste ukene forteller om ekstreme forekomster av metan i havet utenfor Sibir. De siste dagene har forskerne på ekspedisjonsfartøyet «Jakob Smirnitsky» sett områder der havet skummer på grunn av metangass som bobler opp fra havbunnen. Årsaken er at den undersjøiske permafrosten som hittil har fungert som lokk, er begynt å smelte, og at det derfor frigjøres metan fra underjordiske lommer.

Dette er visstnok ikke godt. Eller rettere sagt: Dette er visstnok katastrofalt. For metan har 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2, og frigjøringen vil akselerere den globale oppvarmningen, noe som igjen vil føre til større metanutslipp og få ødeleggende konsekvenser for klimaet og for alt liv på jorden.

Permafrosten inneholder en klimabombe, sier en norsk representant for WWF til Aftenposten. Men en tysk geolog fra universitetet i Køln sier til The Guardian at det ikke er grunn til bekymring så lenge forskerne i Arktis ikke har påvist stigning i forekomsten av undersjøiske jordskred. Og en fysiker fra Bergen forteller i Aftenposten at det faktisk er store, positive muligheter i situasjonen: Metan er førsteklasses naturgass som kan fanges opp og utnyttes før den slipper ut i atmosfæren.

Så, hva blir det til? Går jorden under til påske? Eller betyr det ingenting at det er plutselig viser seg ekstreme forekomster av metan i Arktis? Eller kan slike metanutslipp tvert imot temmes og bli en stor ressurs og gevinst for oss alle? Jeg har ikke peiling.

Situasjonen er velkjent: Vi får en rekke opplysninger og motstridende vurderinger, men hvem har rett? Hva skal vi vanlige, usakkyndige avislesere mene om dette? Hvilken reaksjon er den mest hensiktsmessige? Mon tro om ikke de fleste av oss velger den optimistiske varianten. For det er ikke hyggelig å skulle gå og vente på den globale katastrofen. Vi som liker å se lyst på livet, glemmer rask den triste, alarmerende historien om bobler og skum i Arktis. På samme måte som vi – og alle verdens andre optimister – heller ikke lyttet da folk begynte å snakke om bobler og skum og nedsmeltning i verdens finansmarkeder.

Tenk tilbake til våren 2007. Utviklingen i det amerikanske boligmarkedet var forrykende, det var stigende, rødglødende huspriser, folk lånte penger – og brukte dem – uten annen sikkerhet enn glade, optimistiske forventninger om evig oppgang. Noen få pessimistiske økonomer og finansanalytikere så mørkt på utviklingen og advarte om at en boble var ved å bygge seg opp, og at resultatet meget vel kunne bli noe i retning av den boblen i aksjemarkedet som sprakk i 2000.

Alan Greenspan, den daværende sentralbanksjefen, så derimot overhodet ingen bobler, i hvert fall ingen store bobler, bare litt «skum» på visse lokale boligmarkeder rundt om i USA. Dette var hva han sa til sentrale økonomer i mai 2007, og dette var hva han gjentok da han møtte Kongressen en måned senere. Han mente at det kanskje kunne være en viss risiko for at folk som hadde lånt over evne, kunne komme i en katastrofal situasjon hvis prisene gikk nedover, men han understreket at det var fullstendig usannsynlig at et fall i lokale boligpriser ville kunne skade den nasjonale økonomien.

Greenspans ord virket beroligende på finansoptimistene. Den nasjonale økonomien var sunn nok, og det var bare uforsiktige lånene som eventuelt ville komme til å svi. Det var ingen som forsøkte å få klarhet over hvordan disse uforsiktige lånerne hadde kunnet sette seg i gjeld, eller hvordan alle deres eventyrlige lån egentlig var skrudd sammen. I dag vet vi bedre. Vi kjenner resultatet. Det var riktignok skum på overflaten, men nedenunder lå det en kjempeboble, og da den sprakk i 2008, strømmet det ut «toxic waste», giftig finansavfall, som satte i gang en forrykende rask nedsmeltning av det amerikanske finanssystemet, med vidtrekkende, katastrofale konsekvenser for store deler av den globale økonomien.

Finansoptimistene feilvurderte skummet og boblene i den amerikanske økonomien. Man får håpe at miljøoptimistene ikke bommer like fælt når det gjelder skummet og boblene i Arktis. For mens den globale økonomien trolig kan gjenopprettes ved hjelp av menneskelige inngrep, er det ikke mye som tyder på at det er mulig gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd. Men det er kanskje for pessimistisk å tenke slik.