Georg Friedrich
Haas: «Melancholia»
Libretto: Jon Fosse
Regi: Stanislas
Nordey
Scenografi: Emmanuel
Clolus,
Dirigent: Emilio
Pomarico
Sandnes Kulturhus
Jon Fosses «Melancholia» blir til spennende, annerledes opera
Det var en del
dårlige anmeldelser i de franske avisene da Georg Friedrich Haas og Jon Fosses
opera om Stavanger-maleren Lars Hertervig hadde premiere på Opéra National de
Paris i juni. Nå får et norsk operapublikum anledning til selv å ta stilling.
På fredag kom oppsetningen til Sandnes Kulturhus. I oktober spilles den i Oslo,
og i februar kommer den til Bergen.
Materialet er hentet
fra første del av Jon Fosses roman «Melancholia I» som handler om Hertervigs
studietid i Düsseldorf. Det er Hertervig som forteller: Han leier et værelse
hos enkefru Winckelmann; han forelsker seg i hennes femtenårige datter Helene;
jentens onkel og verge får ham kastet ut; han går på vertshus; han kommer
tilbake til værelset; han blir igjen kastet ut, denne gangen av politiet.
Slutt.
Det er minimal ytre
handling i romanen. Alt foregår i Hertervigs hode, alt skjer i språket, i
hypnotisk kvernende repetisjoner og minimale variasjoner av noen få setninger,
i en strømmende indre monolog der et par fortidige hendelser bestandig
bearbeides og omtolkes, og der alle andre personers handlinger og utsagn
fremstilles for leseren filtrert gjennom hovedpersonens bevissthet.
Kan det bli opera av
slikt? Fosse har nok hatt sine tvil. I alle fall har han redusert romanteksten
radikalt da han skrev librettoen. I tillegg har han lagt deler av Hertervigs
monolog over i et kor. Og han har gitt Helene og onkelen og andre personer mer selvstendige
roller. Men vi befinner oss fremdeles på innsiden av Hertervigs klaustrofobiske
mentale univers, og det er fremdeles veldig lite ytre handling som kan
fremstilles scenisk, spesielt i den lange førsteakten der møtet med Helene
nærmest presenteres som i et oratorium. Likevel utvikler forestillingen seg og
blir til opera, til en spennende – og annerledes – opera som både følger og
utvider Fosses libretto.
«Eg ligg på senga,
kledd i den lilla fløyelsdressen min», sier Hertervig i romanens første setning.
I operaen er det ingen lilla dress og ingen farger i det hele tatt. Scenografen
Emmanuel Clolus lar scenerommet og kostymene avbilde Hertervigs splittete
bevissthet. Den truende omverden er holdt i grå-svarte nyanser, bare Hertervig
selv og hans Helene er kledd i lysende hvitt. Hun ender med å gli inn i koret,
kledd i samme grå-svarte drakt som alle de andre personene. Og det store hvite
lerretet som har svevet over Hertervig i første akt, blir etter hvert mindre og
mindre og forsvinner til sist helt.
Men midt i dette
grå-svarte universet er det likevel farger, klangfarger. Spektralkomponisten
Haas har skrevet en orkestersats som spiller med alle de klangene som oppstår
når vanlige instrumenter kolliderer med uvanlig stemte strykere. I de
avsnittene der koret fremstiller den besteborgerlige omverden, har musikken
nesten tonal karakter, men først og fremst følger og illustrerer den Hertervigs
psykiske opp- og nedturer i spennet fra den dypeste bassdrone til de fineste
overtonene. Og samtidig klarer Haas å gjøre orkestret til en slags musikalsk
forteller som betrakter Hertervig utenfra og er i stand til å fremvise og
avsløre hans illusjoner.
Sangernes materiale
er mer konvensjonelt utformet, men byr likevel på mange, nokså kontante
utfordringer. Spesielt imponerer barytonen Otto Katzameier i rollen som
Hertervig. Melanie Walz som Helene og Johannes Schmidt som onkelen har mindre å
synge, men gjør en solid, overbevisende innsats. Det samme gjelder de seks
norske sangerne som sammen med solistene utgjør koret. I orkestergraven hersker
dirigenten Emilio Pomarico. Og BIT20 utvidet med musikere fra Bergen
Filharmoniske Orkester spiller orkestersatsen – glassklart, med sylskarp
presisjon gjennom de mest hårreisende komplekse passasjene. En imponerende,
profesjonell prestasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar