Fortid og fremmedhet

Bergens Tidende, 05.26.2011

Igor Stravinsky: Oedipus Rex

Regi: Eirik Stubø

Dirigent: Baldur Brönnimann

Kormester: Håkon Matti Skrede

KorVest

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer Eirik Stubøs tolkning av Stravinskys Oedipus Rex

Oedipus Rex, Igor Stravinskys og Jean Cocteau versjon av Sofokles’ tragedie, skulle vært en opera, men ble et «opera-oratorium». I den tolkningen som Eirik Stubø presenterte i Grieghallen i går, følger han langt på vei Stravinskys anvisninger om hvordan denne genrekrysningen bør framføres.

Scenebildet er et nakent rom der kor og solister det meste av tiden står som levende statuer på rekke i forgrunnen. Nye personer som introduseres i handlingen, trer et skritt fram og synger deklamerende ut mot publikum, ikke mot hverandre. Bevegelser og gester er holdt på et minimum. Det harde, kalle rommet og den nedstrippete regien skaper avstand og får historien om kong Ødipus til å framstå som et monumentalt, grusomt ritual. Nettopp slik Stravinsky ønsket det.

Stravinsky og Cocteau understrekte i tillegg historiens fortidighet ved med mellomrom å la en moderne «konferansier» kledd i smoking komme inn på scenen og forklare publikum hva den uforståelige latinske teksten betyr og hva som kommer til å skje i det følgende. Kanskje Stubø også burde ha fulgt denne anvisningen? Nå leser Ingeborg Raustøl i stedet Jon Fosses gjendiktning av Fortellerens tekst fra en plass midt i ensemblet, og selv om framførelsen hennes er flott og kraftfull, mister Stubø med dette grepet muligheten for å la den nåtidige konferansieren skyve enda et lag inn mellom den fortidige historien og det nåtidige publikum.

På grunn av den spartanske sceniske framstillingen er det musikken som står i sentrum – også dette i god overensstemmelse med Stravinskys ønsker. Ved framførelsen i går imponerte herrene fra Kor Vest med stort, dramatisk uttrykk og en intensitet som holdt seg oppe fra de første taktene og helt fram til den avsluttende avskjed med den blinde Ødipus. Og dirigenten Baldur Brönnimann ga sammen med BFO en glødende tolkning av orkestersatsen som fikk alle kollisjonene mellom de modernistiske og arkaiserende elementene i Stravinskys fargesprakende partitur til å stå knivskarpt.

Blant solistene utmerket finske Tuija Knihtilä seg som en flott, ekspressiv Iokaste, og den kanadiske tenoren Gordon Gietz som ble kastet inn i forestillingen for et par dager siden, var en tilfredsstillende Ødipus. Og blir sikkert enda bedre ved forestillingen i morgen.

Fargestrålende musikalsk univers

Bergens Tidende, 14.09.2008

Georg Friedrich Haas: «Melancholia»

Libretto: Jon Fosse

Regi: Stanislas Nordey

Scenografi: Emmanuel Clolus,

Dirigent: Emilio Pomarico

Sandnes Kulturhus

Jon Fosses «Melancholia» blir til spennende, annerledes opera

Det var en del dårlige anmeldelser i de franske avisene da Georg Friedrich Haas og Jon Fosses opera om Stavanger-maleren Lars Hertervig hadde premiere på Opéra National de Paris i juni. Nå får et norsk operapublikum anledning til selv å ta stilling. På fredag kom oppsetningen til Sandnes Kulturhus. I oktober spilles den i Oslo, og i februar kommer den til Bergen.

Materialet er hentet fra første del av Jon Fosses roman «Melancholia I» som handler om Hertervigs studietid i Düsseldorf. Det er Hertervig som forteller: Han leier et værelse hos enkefru Winckelmann; han forelsker seg i hennes femtenårige datter Helene; jentens onkel og verge får ham kastet ut; han går på vertshus; han kommer tilbake til værelset; han blir igjen kastet ut, denne gangen av politiet. Slutt.

Det er minimal ytre handling i romanen. Alt foregår i Hertervigs hode, alt skjer i språket, i hypnotisk kvernende repetisjoner og minimale variasjoner av noen få setninger, i en strømmende indre monolog der et par fortidige hendelser bestandig bearbeides og omtolkes, og der alle andre personers handlinger og utsagn fremstilles for leseren filtrert gjennom hovedpersonens bevissthet.

Kan det bli opera av slikt? Fosse har nok hatt sine tvil. I alle fall har han redusert romanteksten radikalt da han skrev librettoen. I tillegg har han lagt deler av Hertervigs monolog over i et kor. Og han har gitt Helene og onkelen og andre personer mer selvstendige roller. Men vi befinner oss fremdeles på innsiden av Hertervigs klaustrofobiske mentale univers, og det er fremdeles veldig lite ytre handling som kan fremstilles scenisk, spesielt i den lange førsteakten der møtet med Helene nærmest presenteres som i et oratorium. Likevel utvikler forestillingen seg og blir til opera, til en spennende – og annerledes – opera som både følger og utvider Fosses libretto.

«Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min», sier Hertervig i romanens første setning. I operaen er det ingen lilla dress og ingen farger i det hele tatt. Scenografen Emmanuel Clolus lar scenerommet og kostymene avbilde Hertervigs splittete bevissthet. Den truende omverden er holdt i grå-svarte nyanser, bare Hertervig selv og hans Helene er kledd i lysende hvitt. Hun ender med å gli inn i koret, kledd i samme grå-svarte drakt som alle de andre personene. Og det store hvite lerretet som har svevet over Hertervig i første akt, blir etter hvert mindre og mindre og forsvinner til sist helt.

Men midt i dette grå-svarte universet er det likevel farger, klangfarger. Spektralkomponisten Haas har skrevet en orkestersats som spiller med alle de klangene som oppstår når vanlige instrumenter kolliderer med uvanlig stemte strykere. I de avsnittene der koret fremstiller den besteborgerlige omverden, har musikken nesten tonal karakter, men først og fremst følger og illustrerer den Hertervigs psykiske opp- og nedturer i spennet fra den dypeste bassdrone til de fineste overtonene. Og samtidig klarer Haas å gjøre orkestret til en slags musikalsk forteller som betrakter Hertervig utenfra og er i stand til å fremvise og avsløre hans illusjoner.

Sangernes materiale er mer konvensjonelt utformet, men byr likevel på mange, nokså kontante utfordringer. Spesielt imponerer barytonen Otto Katzameier i rollen som Hertervig. Melanie Walz som Helene og Johannes Schmidt som onkelen har mindre å synge, men gjør en solid, overbevisende innsats. Det samme gjelder de seks norske sangerne som sammen med solistene utgjør koret. I orkestergraven hersker dirigenten Emilio Pomarico. Og BIT20 utvidet med musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester spiller orkestersatsen – glassklart, med sylskarp presisjon gjennom de mest hårreisende komplekse passasjene. En imponerende, profesjonell prestasjon.

Ambisiøs ny opera

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2000

Nokon kjem til å komme

Musikk: Knut Vaage

Tekst: Jon Fosse

Medvirkende: Siri Torjesen, Lars Fosser og Nils Harald Sødal

Regi: Michael McCarthy

Scenografi: Simon Banham

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest

Black Box, Oslo

«Nokon kjem til å komme» av Knut Vaage og Jon Foss har klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

Dei står på bryggja og ser på det verbitne landskapet. Ho og Han. Dei gleder seg til å vera saman i det gamle huset dei nett har kjøpt. Men det varer ikkje lenge før uroa og tvilen byrjar. Det er så audt her, seier Ho. Og likevel ikkje aud nok. Dei vert nok ikkje åleine, trur Ho.

Og sant nok: Nokon kjem til å komme – nemleg Mannen, han som selde dei huset. Fortel Jon Fosse i stykket sitt. Og fortel Knut Vaage som har gjort stykket om til ein kammeropera for tre songarar og ein handfull musikarar.

Det har vore mange eksperiment med å skriva norsk samtidsopera i det siste. Men dette er nok det mest ambisiøse til dato. For i motsetning til føregangarane sine har Vaage valt å prøva krefter med ein stor, rik tekst, med eit scenisk verk som i utgangspunktet er så musikalsk skrive at ein lurer på om det eigentleg er nokon grunn til å leggja meir musikk til.

Prosjektet er dristig – men resultatet som hadde premiere i Oslo på fredag, er på mange måtar vellukka. Vaage har skrive musikk som nett ikkje freistar å mima Fosses særeigne, repetitive stil, men som likevel matchar teksten – med eigne middel.

Ein merkar det alt i ouverturen der Vaage med enkle grep skaper eit musikalsk kystlandskap med knirkande togverk, bølgjeslag, måseskrik og klokker i det fjerne, eit svevande, ope univers der alt kan henda. Og når dramaet da startar, fortset musikken med eit sinnrikt system av melodistumpar og musikalske effektar som vert vovne saman til ein biletrik og stemningsskapande komposisjon.

Det er mykje å bryna seg på her for songarane. Så mykje at barytonen Lars Fosser enno ikkje var heilt komfortabel i rolla som Han. Det var problem i høgda, og tekstuttalen hans vart svekt av ein generell stongande frasering. Til gjengjeld treivst Siri Torjesen avgjort med denne musikken og song den sentrale rolla som Hun med både musikalsk og dramatisk autoritet.

Jon Fossa er den mest spelte norske dramatikaren i utlandet sidan Ibsen. Om Vaage med «Nokon kjem til å komme» vert den mest spelte norske operakomponisten sidan Bibalo, får me sjå. Verket har sine klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

For eksempel er det litt for mykje «Hollywood» her, altså «underlegningsmusikk» av det klassiske slaget, musikk som tydeleggjer og understrekar, musikk som forenklar ein tekst som i utgangspunktet var open og urovekkjande fleirtydig.

I tillegg har Vaage gjort massive kortingar i teksten. Styrken hjå Fosse er jo nett «tropismene», dei umerkelege stemningsskifta, dei ørsmå psykologiske rørslene som glir gjennom den lange, lange dialogen. Her går Vaage brutalt inn, skjer vekk og lèt musikken fortelja korleis me kom frå A til B. Det som på denne måten vert attende er handlingsskjelettet, ikkje dei kanskje viktigaste poenga i teksten.

Regissøren Michael McCarthy har gjort eit liknande val: Han lèt alle dei tre personane vera permanent til stades på scenen. Eit spenstig grep – som diverre svekkjer den generelle krafta i stykket. I den opphavlege teksten kjem Mannen berre til syne i to korta episodar. Når han no i denne operaen konstant luskar omkring i utkanten av scenebiletet, vert den uklåre frykta og uroa som heile tida trugar tilhøvet mellom Han og Hun brått til noko veldig kontant, noko alt for handfast.

Det er Nils Harald Sødal som speler denne Mannen. Og han er utruleg bra i rolla. Den musikalske prestasjonen er i topp, han syng ein flott, sikker tenor, og har så i tillegg stor scenisk utstråling og nærvere. Han leverer den flottaste prestasjonen denne kvelden. Utan tvil. Men etterpå tenkjer ein på om det no er så lurt av regissøren å la han framstelle Mannen på denne måten.

«Ein ganske vanleg mann» – skriv Fosse. Men når denne ganske vanlege mannen vert framstelt som demonisk,  sjarmerande psykopat, og når teksten vert redusert til ein nokså enkel intrige, då forsvinn den luftige, merkelege tonen i stykket og det vert til ei nokså vanleg historie om ei flørtande kvinne som lèt seg forføra av eit framandt sjarmtroll.

Men, men – mykje vil sikkert falla betre på plass når stykket går seg til under dei komande framføringane. Det skal verta interessant å sjå det enda ein gong når det om kort tid kjem heim til Bergen.