Isolasjon og besettelse

Bergens Tidende nett, 04.10.2020

Carmen – Besettelse i isolasjon

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Kor
Bergen Nasjonale Opera
NRK 2 Hovedscenen

Bergen Nasjonale Opera spinner videre på Bizets historie om den troløse Carmen

Musikkinstitusjonene kom raskt på banen med digitale alternativer da Covid-19 og de strenge smittevernsreglene satte en stopper for store arrangementer med levende musikk.

De siste månedene har vi sittet hjemme foran skjermene og sett på gamle og nye konsertopptak – eller på mer eller mindre vellykkede zoom-opptak av musikere som spiller sammen selv om de er isolert i hver sin del av landet.

Bergen Nasjonale Opera har forsøkt seg med en litt annerledes løsning på korona-problemet. Da de måtte avlyse oppsettingen av Georges Bizets opera «Carmen» i vår, produserte de i stedet «Carmen – Besettelse i isolasjon» – en alternativ videoproduksjon som hadde premiere søndag kveld på NRK 2 Hovedscenen.

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er ikke noen vanlig «operafilm». I en situasjon der sangere, kor og orkester er spredt for alle vinder, har det vært umulig å få til en digital versjon av Bizets overdådige utstyrsstykke.

I stedet har manusforfatteren John Ramster, pianisten Stephen Higgins og regissøren Anders Lindstad laget en liten musikalsk fantasi på 40 minutter der de spinner videre på den opprinnelige historien.

Bizets opera handler om den skruppelløse og troløse Carmen som blir drept av sin elsker Don José fordi hun svikter ham til fordel for den kjekke toreadoren Escamillo. BNOs «Carmen – Besettelse i isolasjon» går videre og undersøker hva som egentlig skjedde med Don José etterpå, etter mordet, samtidig med at filmen også aktualiserer den opprinnelige historien og transporterer den fremover fra 1800-tallets Sevilla til 2020-tallets globale medieunivers. 

I BNOs versjon er Carmen blitt en berømt sanger og skuespiller, et internasjonalt medieikon med egen blogg og konto på Instagram. Toreadoren Escamillo er forvandlet til den ukrainske milliardæren Eskil Murov som har utviklet dating-appen «Toreamour». Og Don José? Han er Joseph Navarro, en av Carmens fans – eller rettere en besatt stalker som myrder henne og som etterpå går under jorden inntil han blir funnet av Mina Jensen, en norsk fan og blogger.

Musikalsk sett fungerer denne lille filmen forbløffende godt – i betraktning av at orkester og kor er opptatt i Bergen, mens solistene har sunget inn partiene sine hver for seg, i Ukraina, Spania og Storbritannia. 

Den strålende mezzosopranen Ketevan Kemoklidze fra Georgia er forestillingens stjerne. Hun synger Carmens parti med den helt rette blandingen av frekk kynisme og farlig erotikk. Joseph Navarro synges flott og typeriktig av den imponerende britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso, mens den ukrainske barytonen Andrei Kymach står noe svakere i rollen som Eskil Murov som i hans versjon får et veldig rumlende, «østeuropeisk» uttrykk. Den norske koloratursopranen Beate Mordal har bare en ørliten vokal innsats, men er til gjengjeld god i den sentrale rollen som bloggeren Mina.

Bizets opera varer to og en halv time, BNOs versjon varer 40 minutter. Det sier seg selv at mye musikk har gått tapt i denne reduksjonen. Likevel har BNO-teamet klart å skape et sammenhengende musikalsk univers om den nye fortellingen.

Og, jo, alle de store, berømte ariene er med – Carmens Habanera og «Près des remparts de Séville», Josés Blomsterarie, Escamillos Toreador-arie og hans duett med Carmen i «Si tu m'aimes».

I tillegg understøtter orkestret den nye handlingen med velfungerende utdrag av operaen – blant annet noe av mellomspillet mellom akt II og III. Og når bildene viser oss Carmens fans samlet i sorg foran Grieghallen, hører vi koret synge et vakkert utdrag av Bizets «Agnus Dei». 

«Carmen – Besettelse i isolasjon» er en liten, fin film – som NRK gjerne kunne sende fort i reprise.

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

Eventyr og tragedie i Grieghallen

Bergens Tidende, 18.02.2020

Giacomo Puccini: Turandot

Regi: Anthony Pilavachi

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens barnekor, Korskolen i Biskopshavn,

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Grieghallen

Opera Bergen imponerer med vellykket oppsetting av «Turandot»

Vi kjenner historien fra de gamle eventyrene: Prinsessen vil ikke giftes. Hun gir sine friere uløselige oppgaver og klarer å avvise dem alle – inntil den rette beileren kommer og beseirer henne.

Da Puccini tok tak i denne enkle historien, ble den fort veldig komplisert. Han lånte den fra en gammel italiensk eventyrkomedie som han endret og formet om til en storslått tragedie om den kinesiske prinsessen Turandot.

I Puccinis opera er eventyrprinsessen forvandlet til en iskald, sadistisk despot som henretter sine ulykkelige friere. Og som styrer riket sitt med terror og tortur. Beileren Kalaf klarer riktignok å forvandle henne til sist, men den unge slavinnen Liù må gi sitt liv før dette kan skje.   

Opera Bergen har hatt denne grusomme historien på repertoaret flere ganger i løpet av årene. Det startet med en fremføring i Grieghallen tilbake i 1993. Så fulgte en rekke utendørs produksjoner, blant annet på Bergenhus festning.

Nå er de tilbake i Grieghallen igjen – med en versjon som uten tvil er deres mest vellykkede «Turandot» til dato.

Regissøren Anthony Pilavachi har en vesentlig del av ansvaret for det gode resultatet. Han har ikke hatt rådighet over alle de ressursene som kan mobiliseres i et stort, internasjonalt operahus, men han har utnyttet de lokale kreftene godt og har skapt en velfungerende, nedskalert versjon av Puccinis orientalske drømmebilder.

I Pilavachis oppsetting er alt det tradisjonelle, eksotiske kineseriet redusert til et minimum. Scenebildet er helt nedstrippet, bare en enkel, stor trappekonstruksjon i høyre side simulerer slottet til Turandot.

Og på scenegulvet foran trappen møter vi da Opera Bergens kor og barnekor som kommenterer handlingen med stor stemmekraft i en rekke flott koreograferte masseopptrinn.

Puccini innføyde i sin tid tre embedsmenn – Ping, Pang og Pong – i handlingen som et slags minne om operaens opprinnelse i de gamle komiske historiene. I Grieghallen spilles og synges de av Carmine Monaco D’Ambrosia, Stephen Chaundy og  Alexander Kravets – som av og til forvandler opptrinnene sine til små, selvstendige slapstick-numre.

Turandot er på mange måter nettopp en «nummer-opera» – en opera satt sammen av selvstendige, dramatiske opptrinn. Men Pilavachi og ensemblet klarer likevel å skape sammenheng mellom disse numrene og få dramatisk flyt i fremstillingen av historien.

Rollen som Turandot synges med isnende intensitet av den dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Som hennes motspiller, Kalaf, møter vi serbisk-tyske Zoran Todorovitch. Han er en moden, lyrisk tenor med et sterkt scenisk nærvær. Han økonomiserer fint med stemmen sin – og smeller så til i slutten av andre akt med en imponerende utblåsning i den berømte «Nessun dorma»-arie.

«Nessun dorma» er det ene av operaens dramatiske høydepunkter. Det andre kommer i tredje akt, da slavinnen Liù begår selvmord. Det er russiske Eugenia Dushina som synger Liù, og som enda en gang imponerer med sin uttrykksfulle sopran og med sin dramatiske fremstilling av en lidende kvinne.

Liù er død. Og da er operaen egentlig forbi – i alle fall rakk Puccini ikke å skrive mer før han døde i 1924. Når de siste scenene i Grieghallen – scenene der Turandot og Kalaf forenes – virker så antiklimaktiske, så er det hverken sangernes eller oppsetningens skyld. Det skyldes at de er skrevet av komponisten Franco Alfano som ikke klarte å få noe sammenhengende ut av Puccinis siste skisser.

Striregn og magiske bilder

Bergens Tidende, 31.08.2019

Eugenia Dushina, Alexander Kravetz og Tiziano Bracci

Lysdesign: Jens Lange

Barnekor, Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Operagrotten

Scenisk fremføring av Carmina Burana under vanskelige forhold

Vi har fått en ny utendørs scene i Bergen. Det er snakk om et lite lende ute i Lars Hilles Gate, rett bak Geofysen. Her har Anne Randine Øverby og Opera Bergen fått bygget et stort stillas med plass til orkester i bunnen og med kor og solister fordelt på to etasjer oppover.

De kaller stedet for «Operagrotten». Og her oppfører de i disse dagene Carmina Burana – Carl Orffs mektige korverk basert på latinske, tyske og franske tekster skrevet av unge, lystige munker i Bayern en gang på 1200-tallet.

Carmina Burana hører vi jo vanligvis i en konsertsal. Men med den nye forestillingen gjør Opera Bergens oppmerksom på at verket i virkeligheten er et stykke musikkteater med undertittelen «Verdslige sanger for sangere og kor fremført med instrumenter og magiske bilder»

Det var i alle fall mange «magiske bilder» da verket hadde premiere i 1937. Scenedesigneren Ludwig Sievert hadde skapt et fargesprakende rom der kor og solister gikk omkring og levendegjorde illustrasjoner fra middelalderlige håndskrifter.

Så langt gikk Opera Bergen ikke med oppsettingen sin. Men de signaliserte middelaldertemaet med diskrete midler. Koret var kledd i stiliserte kostymer i gule, brune og røde nyanser, og lysdesigneren Jens Lange fulgte opp og skapte «magiske bilder» og fine fargevirkninger både omkring scenen og på veggen opp mot Geofysen.

Alt i alt et interessant, spennende prosjekt. Men utendørs arrangementer på Vestlandet er, som kjent, risikosport. Og på premieren torsdag kveld gikk det dessverre slik værmeldingen hadde spådd i flere dager: Det var striregn, det var styrtregn, det var øsregn og plaskregn.

Forestillingen burde selvsagt ha vært avlyst og flyttet til en annen dag. Men dette var vel ikke praktisk mulig. Så da satt vi altså der i regnet – de mest forutseende av oss ikledd oljehyre og sydvest – og hørte på Carmina Burana, mens koristene oppe på stillaset sprang omkring og samlet vann i bøtter og spann for å forhindre at orkestret på underste etasje skulle bli rammet av plutselige fossefall.

Det er vanskelig å vurdere hvordan denne oppsettingen ville blitt under bedre meteorologiske omstendigheter. Når det gjelder forestillingen torsdag kveld, er det mest en rekke fine detaljer en kommer til å huske.

Opera Bergens Orkester har ikke de enorme dimensjonene som Orff forutsetter i partituret sitt, men klarte likevel – under vanskelig forhold – å få frem det rå og primitive i musikken hans.

Bergen Operakor åpnet og sluttet med fullt trykk på den populære «O Fortuna»-satsen og hadde underveis mange gode momenter med sterke innsatser i kvinnestemmene. Herresiden var noe svakere besatt og hadde en del sprik i de flerstemmige satsene.

Forestillingens beste innslag ble signert av de tre utenlandske solistene. Italienske Tiziano Bracci sang soloene sine med solid, fyldig bass og imponerte i den vanskelige «Dies nox et omnia» der han ubesvært vekslet mellom falsett og det dypeste bass-registeret. 

Den ukrainske tenoren Alexander Kravets gjorde en komisk entre med regnslag og paraply og sang med flott, skrikende falsett  «Olim lacus colueram» – den triste sangen om svanen som blir stekt på spidd.

Og den imponerende, russiske sopranen Eugenia Dushina avsluttet solistinnslagene med en ekvilibristisk utgave av «Dulcissime», kjærlighetssangen der Orff har lagt inn en rekke ekstreme sprang helt i toppen av registeret.

Vi håper Opera Bergen får bedre vær når forestillingen gjentas fredag og lørdag kveld.

Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

En tragisk kjærlighetshistorie

Bergens Tidende, 18.03.2019

Jules Massenet: Werther

Antony McDonald, regi og scenografi

Lucy Carter, lysdesign

Frédéric Chaslin, dirigent

Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

  

Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill

Det store, håndmalte sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt landskap. Mens ouverturen spiller aner vi  – bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert på Goethes brevroman fra 1774.

Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.

Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.

Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden. 

En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas  har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling. 

Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.

Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.

Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.

Død, kjærlighet og zombies

Bergens Tidende nett, 11.03.2018

Richard Wagner: Den flyvende hollender

Bridget Kimak, design

Jean Kalman, lysdesign

John Ramster, regi

Eun Sun Kim, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

Edvard Grieg Kor

Bergen Nasjonale Opera

Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender

«Tiden er ute, og igjen er det gått sju år», synger den hollandske kapteinen. En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt. Og ble dømt til å flakke omkring på de sju havene med spøkelsesskipet sitt. Bare hvert sjuende år får han lov å gå i land. Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham. Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.

Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen. Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera. Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.

Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet. Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus. I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.

Det er blitt en flott, effektiv oppsetting. Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer. Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende. Den er faktisk temmelig utradisjonell. For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?

Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø. Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød: Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels. I Grieghallen gjør de ikke det. Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart. Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening. Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent. 

At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta. Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger. I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod. Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten. 

Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter. I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme. Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.

Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer. Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.

Wenn jemand eine Reise tut

Bergen, 20.01.2018

Det tar litt tid før man får summet seg – men jo, vi dro altså til Hamburg og fikk sett Wagners Walküre på Staatsoper sist søndag.

Oppsettingen – ved Claus Guth (regi) og Christian Schmidt (scenografi) – er ti år gammel. Og temmelig grusom. Første akt utspiller seg i et Ikea-showroom. Nothung-sverdet stritter ut av en isoporplate på baksiden av et kjøkkenskap, og Siegmund trenger ikke mye styrke, bare den ene hånden, for å dra det løs. Wotans ekteskapelige krangel med Fricka i andre akt foregår på et funksjonalistisk arkitektkontor mellom skalamodeller og neonrør. Og valkyrjene? Vel, de er en gjeng tøysete tenåringsjenter som bor på en sønderbombet internatskole. De tilbringer det meste av tredje akt på sovesalen der de flytter ørkesløst rundt på fire ramponerte køyesenger. Jo da

Men så var det da heller ikke på grunn av denne gamle oppsettingen vi var kommet til Hamburg. Vi dro dit for å høre – og se – Matthias Goerne i rollen som Wotan. Han er «artist in residence» på Elbphilharmonie i januar, og Staatsoper Hamburg har benyttet denne anledningen til å få ham på scenen i Die Walküre, to ganger med en ukes mellomrom.

Goerne er jo først og fremst tidens store liedsanger. Men de siste årene har han begynt å ta enkelte operaoppdrag. Blant annet har han sunget Wotan-partiene i Jaap van Zweden og Hongkongfilharmoniens konsertutgaver av Ringen – som i ettertid er blitt til fine Naxos-utgivelser. Men framføringene på Staatsoper Hamburg nå i januar er – meg bekjent – hans debut som Wotan i en full scenisk versjon av Die Walküre.   

Hvordan er han så i denne rollen? Annerledes enn de tradisjonelle Wotan-fortolkerne. Men imponerende. Goernes Wotan er en stor, dominerende skikkelse som skaper rom omkring seg. Han veksler mellom myndig besluttsomhet og innadvendt grubleri og preger alle omgivelsene med intensitet og autoritet. Denne Wotan er – slik det forventes – en scenisk nærværende, veldig fysisk figur ­– men er også en fintmerkende sanger som forstår å utnytte alle liedfortolkerens erfaringer i sin musikalske gestaltning av rollen. Goerne fanger de store linjene, de følelsesmessige omslagene og alle de sarteste nyansene i Wagners libretto og gir dem et bevegende, musikalsk og vokalt uttrykk. Wotans dialog med Brünhilde i tredje akt er høydepunktet i enhver framføring av Die Walküre. I Goernes framstilling blir den et musikalsk psykodrama, et langt, gestisk og musikalsk forløp der Wotan etter hvert forvandles fra rasende, straffende guddom til sørgende, klagende far. Bedre kan denne scenen neppe spilles eller synges.

Goerne fikk godt motspill av amerikanske Lise Lindstrom i rollen som Brünnhilde. Og i ensemblet ellers var det mange gode innsatser underveis, blant annet av de to andre amerikanerne, Robert Dean Smith og Jennifer Holloway, i rollene som det elskende søskenparet Siegmund og Sieglinde. I orkestergraven satt Philharmonisches Staatsorchester Hamburg under ledelse av Kent Nagano. Han arbeider for tiden med et prosjekt der han sammen med Concerto Köln anlegger et «early music» perspektiv på Wagners operaer og prøver å etablere en historisk informert oppførelsespraksis. Det var tydelig at han tok erfaringer fra dette prosjektet med seg inn i tolkningen av Walküre-partituret. Orkesterklangen var lett og luftig, med kammermusikalsk transparens selv i de mest dramatiske sekvensene. Og Nagano hadde det ikke travelt, han lot musikerne utfolde musikken i lange, rolige forløp. Som en anmelder skrev etterpå: Nagano kom i mål på fire timers ren spilletid – og slo dermed Hans Knappertsbuschs gamle rekord fra Bayreuth på 1950-tallet.

Blir det flere Wagner-operaer med Goerne? Vel, han fikk tilbud om å synge i Bayreuth i år, men avslo av hensyn til andre engasjementer. Men holdt samtidig muligheten åpen for at han kan dra dit ved en senere anledning. Så, jo, kanskje. 

Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne? 

Opera som remix og mashup

Bergens Tidende, 13.03.2017

Annelies Van Parys: Private View

Jen Hadfield, libretto

Neue Vokalsolisten

Tom Creed, regi

Etienne Siebens, dirigent

BIT20

Bergen Nasjonale Opera

Borealis

Peer Gynt-salen

Bergen Nasjonale Opera med visuelt overveldende bidrag til Borealis

Vi ser svart-hvite snutter fra starten av gamle filmopptak. Vi ser «klappere» med markering av tid og sted. Etter hvert kommer det snutter med dokumentariske opptak av en havn, skyskrapere, nattbilder fra New York, mennesker, gater, biler. Alt i svart-hvitt. Og så begynner forestillingen.

Vi er ikke på kino, vi er på opera. De svart-hvite filmsnuttene blir prosjektert opp, side om side, på tre store, flyttbare skjermer i Peer Gynt Salen – der Bergen Nasjonale Opera og BIT20 presenterer sitt bidrag til Borealis: forestillingen Private View, en opera med musikk av Annelies Van Parys og libretto av Jen Hadfield.

Private View er inspirert av Alfred Hitchcocks filmer fra 50-tallet, spesielt hans Rear Window, «Vinduet mot bakgården». Mange andre samtidskunstnere har gjennom de siste tiårene samplet og «appropriert» Hitchcock og omformet filmene hans til nye digitale versjoner. Jen Hadfield og scenografen Gaea Schoeters har valgt en annen strategi: De bruker ikke Hitchcocks egne filmer, men har i samarbeid med designerne i Collective 33 1/3 konstruert et komplekst forløp av snutter fra andre gamle – og til dels glemte – filmer, og har skapt en remix av bilder og tekster som framkaller en diffus hitchcocksk uro og angst, en følelse av at «det er noe som ikke stemmer her».

De fem medlemmene av Neue Vokalsolisten synger og agerer opp mot skjermene og kommenterer bildene med Hadfields tekst som mikser gamle værmeldinger og husråd fra 50-talls dameblader med replikker som kunne være – og kanskje også er – klippet fra gamle grøsserfilm.

Private View er en spennende, visuelt overveldende forestilling, en forestilling hvor det skjer så mye på scenen og hvor det er så mange inntrykk å bearbeide at en faktisk ikke merker at dette er en opera, at disse merkelige tekstene faktisk blir sunget og at det ligger et musikalsk materiale i bunnen, et forløp som følger og støtter begivenhetene på scenen.

Den beste filmmusikken er den «uhørte», den musikken som tilskuerne ikke legger merke til, men som likevel ligger der og hjelper dem med å forstå og strukturere fortellingen – sa de gamle Hollywood-komponistene. Annelies Van Parys har skapt en slik musikk, en modernistisk sats som i BIT20s framføring glir sømløst inn i operaen med et klangbilde dominert av akkordeon og saksofon og med hitchkockske grøssereffekter i trombone og horn. 

Stemmemessig prakt

Bergens Tidende, 17.01.2017

Sae Kyung Rim, sopran

Stephen Higgins, klaver

Bergen Nasjonale Opera

Håkonshallen

Bergen Nasjonale Opera feirer den menneskelige sangstemmen

Siste år da Bergen Nasjonale Opera satte opp Puccinis Madama Butterfly i Grieghallen ble tittelpartiet sunget av den høydramatiske koreanske sopranen Sae Kyung Rim. På søndag var hun tilbake i Bergen, også denne gang i regi av BNO, men nå som solist på første konsert i den nye serien «Opera i Håkonshallen».

«Opera i Håkonshallen» blir arrangert i anledning BNOs 10-års jubileum. Serien består av fire konserter «hvor den menneskelige sangstemmen feires i all sin prakt» ­– slik det står i programmet. Og stemmemessig prakt var det i alle fall til gagns på premieren søndag kveld. De tre neste konsertene kommer til å presentere andre aspekt av den menneskelige stemmen, men på søndag gjaldt det den store italienske vokaltradisjonen, det voldsomme, høyspente uttrykket.

Kyung Rim startet med et par populære, italienske sanger – Tostis «L'alba sepàra dalla luce l'ombra» og Valente og Tagliaferris napolitanske «Passione». De to sviskene er vel egentlig skrevet for tenorstemme. Her fikk vi dem altså i versjoner for sopran, men med samme smektende, smertefulle uttrykk og med samme eksplosive klimakser som når di Stefano og de andre gamle tenorstjernene i sin tid ga dem som ekstranumre. Griegs «Jeg elsker dig», sunget på tysk og koreansk (!), fungerte derimot mindre godt i denne sammenhengen. Griegs romanser er nå en gang små, spede vekster som ikke klarer å komme ut av dagligstuen og bli utsatt for vokal kuling.   

I neste avdeling dreidde det seg om 1800-tallets italienske operakomponister, om Verdi, Boito og Leoncavallo – alle representert med lengre arier og utdrag. Også her sto det sanglige uttrykket i sentrum, men Kyung Rim antydet samtidig med diskrete gester den dramatiske sammenhengen som disse ariene er beregnet til å inngå i. Og hun ga en rørende fremstilling av Neddas håpefulle sang til fuglen i «Stridono lassù» fra Leoncavallos Pagliacci.

Pianisten Stephen Higgins satt i bakgrunnen og understøttet Kyung Rim med klavertranskripsjoner av de store, italienske orkesterpartiturene. Han hadde også egne innslag underveis, blant annet en vakker klaverversjon av det glødende orkesterintermessoet fra Puccinis Manon Lescaut – som i Håkonshallen ble brukt til å markere overgangen til den avsluttende avdelingen der Kyung Rim framførte arier fra Puccinis operaer. Siste nummer var «Un bel dì vedremo» fra Madama Butterfly – en hjerteskjærende, følelsesladet versjon som fikk publikum til å kvittere med stående applaus.

«Opera i Håkonshallen» er en fin nyskapelse i det bergenske konsertliv. Serien fortsetter allerede neste søndag med mezzosopranen Marianne Beate Kielland akkompagnert av Bjarte Eike og Barokksolistene

Ekstrem oppussing i Sevilla

Bergens Tidende, 06.06.2016

Rossini: Barberen i Sevilla

Rocc, regi og scenografi

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester

Bergen Operakor

William Lacey, dirigent

Den nasjonale scene

Festlig oppsetting av Rossini populære opera

Historien er slitesterk. Vi kjenner den fra 1700-tallets komedier, fra Molière, Holberg, Beaumarchais og mange andre: Det er et ungt, elskende par. Det er forhindringer. Kvinnens lumske formynder planlegger å gifte seg med henne. Paret har en snedig, initiativrik hjelper. Det blir forkledninger, det blir forvekslinger, det blir misforståelser på løpende bånd. Og det blir, selvsagt, happy end.

Gioacchino Rossini satte musikk til historien i 1816. Og skapte med «Barberen i Sevilla» en komisk opera som har holdt seg på repertoaret i mer enn to hundre år nå. At den gamle historien fremdeles har tak i publikum, det opplevde vi på lørdag, på Den Nasjonale Scene, der Festspillene presenterte en ny versjon produsert av Opera Bergen.

«Jeg kan ikke la være å tenke at Barberen i Sevilla, med sin overflod av ekte musikalske ideer, med sin komiske kraft og med sin presise frasering, er den vakreste opera buffa som finnes», skrev Guiseppe Verdi en gang. I årets Festspill-versjon er det først og fremst Rossinis «komiske kraft» som hentes ut og driver verket. Regissøren og scenografen Rocc har gitt den gamle 1700-tallskomedien en omgang med ekstrem oppussing og framstiller forvekslingshistorien som frenetisk farse, som en ustoppelig serie vanvittige gags og avsindige opptrinn.  Det er papegøyer og en enkelt utstoppet isbjørn på scenen. Soldatene i den opprinnelige teksten er blitt til et fotballag, alle med hockeysveis. Figaro, den handlekraftige barberen, er kledd i gull lamé og svinser og svanser omkring som en ung Liberace. Musikklæreren Don Bartolo opptrer tidvis som black metal gitarist. Logikken i de komiske innslagene er ikke alltid like innlysende. Men morsomt og festlig er det i alle fall.

Tuva Semmingsen er oppsettingens sceniske og musikalske trumfkort. Hun fremstiller den unge, skjønne Rosina med stort komisk talent og synger det virtuose partiet med flott, sikker stemme og med stripevis av perlende, perfekte koloraturer uansett hva som skjer omkring henne. Italienske Alessandro Luciano, som på kort varsel hadde overtatt rollen som den forelskede grev Almaviva, var musikalsk sett en noe svak partner for Semmingsen. I den sentrale rollen som barberen Figaro gjorde barytonen Marcin Bronikowski en solid – og morsom – innsats, og han hadde godt motspill av bassene Donato di Stefano som formynderen Don Bartolo og Petar Naydenov som musikklæreren Don Basilio. Kaia Rullestad Teigen hadde en fin soloarie i rollen som kammerpiken Berta. Og Jørgen Magnus Haslum imponerte med en kort, kraftig innsats i rollen som Fiorello, Almavivas tjener.

Musikere fra Nordnorsk Symfoniorkester fulgte løyene på scenen stramt og presist under ledelse av den engelske dirigenten William Lacey.

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Det umuliges kunst

Bergens Tidende, 03.06.2015

Leonardo Vinci: Catone in Utica

Riccardo Minasi, dirigent og fiolinist

Il Pomo d'Oro

Grieghallen

Unge kontratenorer tøyer stemmens grenser

Vi er i Afrika under den romerske borgerkrigen. Cæsar har beseiret Pompeius. Nå drar han til Utica der republikaneren Cato holder stand. Vi møter dem i en italiensk barokkopera fra 1728 skrevet av Leonardo Vinci til tekst av Metastasio. Og som seg hør og bør blir det ulykkelig kjærlighet, konflikter mellom plikt og lyst, intriger og heroiske handlinger. Og tragisk utgang.

Det er kontratenoren Max Emanuel Cencic som har dradd Leonardo Vinci fram fra glemselen. Etter internasjonal suksess i 2012 med Vincis Artaserse turnerer Cencic og kolleger nå med Catone in Utica – der de store heroiske rollene pluss to kvinneroller synges av kontratenorer som erstatning for barokkens kastratsangere.

Catone er en lang opera, full av spektakulære arier, men også med kilometerlange, «tørre» resitativer. Selv med kraftige kutt varer den opp mot fire timer. Men den konsertante framføringen i Grieghallen på mandag føltes egentlig ikke særlig lang. For hva som manglet i fysisk handling, ble oppveiet av overdådige musikalske effekter. Til de grader.

Det spenstige tidligmusikkensemblet Il Pomo d'Oro ledet av en ilter Riccardo Minasi sørget for konstant musikalsk spenning. Og på scenen sto noen av tidens beste kontratenorer, unge sangere som tøyer grensene for hva som er mulig å få til i dette stemmeregisteret.

Juan Sancho og Martin Mitterrutzner sang de to «vanlige» tenorrollene som henholdsvis Cato og Caesars hjelper Fulvio. Ray Chenez framstilte Catos datter Marzia med ømhet og ynde, mens Vince Yi var rasende og bitchy i rollen som den hevngjerrige Emilia. Arbace, Marzias ulykkelige tilbeder, ble sunget med innadvendt sorg og store virtuose utbrudd av sjefen selv, Max Emanuel Cencic.

Men kveldens ubestridte seierherre var den fantastiske Franco Fagioli i rollen som Caesar – med blussende sensualitet i de langsomme numrene og helt ubegripelig eksplosive, ekspressive koloraturer i de store, rasende ariene.