Stemmemessig prakt

Bergens Tidende, 17.01.2017

Sae Kyung Rim, sopran

Stephen Higgins, klaver

Bergen Nasjonale Opera

Håkonshallen

Bergen Nasjonale Opera feirer den menneskelige sangstemmen

Siste år da Bergen Nasjonale Opera satte opp Puccinis Madama Butterfly i Grieghallen ble tittelpartiet sunget av den høydramatiske koreanske sopranen Sae Kyung Rim. På søndag var hun tilbake i Bergen, også denne gang i regi av BNO, men nå som solist på første konsert i den nye serien «Opera i Håkonshallen».

«Opera i Håkonshallen» blir arrangert i anledning BNOs 10-års jubileum. Serien består av fire konserter «hvor den menneskelige sangstemmen feires i all sin prakt» ­– slik det står i programmet. Og stemmemessig prakt var det i alle fall til gagns på premieren søndag kveld. De tre neste konsertene kommer til å presentere andre aspekt av den menneskelige stemmen, men på søndag gjaldt det den store italienske vokaltradisjonen, det voldsomme, høyspente uttrykket.

Kyung Rim startet med et par populære, italienske sanger – Tostis «L'alba sepàra dalla luce l'ombra» og Valente og Tagliaferris napolitanske «Passione». De to sviskene er vel egentlig skrevet for tenorstemme. Her fikk vi dem altså i versjoner for sopran, men med samme smektende, smertefulle uttrykk og med samme eksplosive klimakser som når di Stefano og de andre gamle tenorstjernene i sin tid ga dem som ekstranumre. Griegs «Jeg elsker dig», sunget på tysk og koreansk (!), fungerte derimot mindre godt i denne sammenhengen. Griegs romanser er nå en gang små, spede vekster som ikke klarer å komme ut av dagligstuen og bli utsatt for vokal kuling.   

I neste avdeling dreidde det seg om 1800-tallets italienske operakomponister, om Verdi, Boito og Leoncavallo – alle representert med lengre arier og utdrag. Også her sto det sanglige uttrykket i sentrum, men Kyung Rim antydet samtidig med diskrete gester den dramatiske sammenhengen som disse ariene er beregnet til å inngå i. Og hun ga en rørende fremstilling av Neddas håpefulle sang til fuglen i «Stridono lassù» fra Leoncavallos Pagliacci.

Pianisten Stephen Higgins satt i bakgrunnen og understøttet Kyung Rim med klavertranskripsjoner av de store, italienske orkesterpartiturene. Han hadde også egne innslag underveis, blant annet en vakker klaverversjon av det glødende orkesterintermessoet fra Puccinis Manon Lescaut – som i Håkonshallen ble brukt til å markere overgangen til den avsluttende avdelingen der Kyung Rim framførte arier fra Puccinis operaer. Siste nummer var «Un bel dì vedremo» fra Madama Butterfly – en hjerteskjærende, følelsesladet versjon som fikk publikum til å kvittere med stående applaus.

«Opera i Håkonshallen» er en fin nyskapelse i det bergenske konsertliv. Serien fortsetter allerede neste søndag med mezzosopranen Marianne Beate Kielland akkompagnert av Bjarte Eike og Barokksolistene

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.