Fra storm til stille

Bergens Tidende, 13.12.2017

«Otello» av Giuseppe Verdi

Peter Mumford: regi, design og lys.

Edward Gardner: dirigent.

Håkon Matti Skrede: kormester.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor,

Collegiûm Mûsicûm Kor, Bergen gutte- og pikekor.

Bergen Filharmoniske Orkester.

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer Verdis «Otello» som scenisk konsert.

Lyset er dempet i Grieghallen. Orkesteret er på plass. Det enorme koret har tatt opp­stilling mot bakveggen. Musikerne stemmer instrumentene. En mørkkledd skikkelse som har stått gjemt blant celloene, springer plutselig opp på podiet. Det viser seg å være dirigenten, Edward Gardner. Som starter en musikalsk eksplosjon, et inferno av lyd. Og da er vi med en gang inne i operaen «Otello», inne i den berømte, turbulente åpningsscenen der Giuseppe Verdi med musikalske midler fremstiller et sjøslag i orkan og tordenvær utenfor kysten av Kypros.

Åpningen var brå og dramatisk, og mer dramatikk skulle det bli. For det er jo en voldsom historie, denne grusomme fortellingen om guvernøren og krigshelten Otello, og om den onde fenriken Jago, som lurer Otello til å tro at hans hustru Desdemona er utro. Katastrofen er uavvendelig: Otello mister etter hvert vettet av fortærende sjalusi. Han kveler sin Desdemona og begår selvmord da Jagos bedrag blir avslørt til sist.

Bergen Nasjonale Opera presenterer Otello som en «scenisk konsert». Og jo, det er ingen kulisser i denne oppsettingen, solistene går omkring på noen enkle plattformer foran orkesteret, og de er ikke kledd i tradisjonelle operakostymer. Men scenisk og dramatisk fremstilling blir det like fullt. Regissøren Peter Mumford skaper rom omkring personene med diskrete midler og bruker effektivt lyssettingen til å gi de enkelte opptrinnene karakter.

At oppsettingen likevel også har et visst preg av «konsert», skyldes først og fremst den stiliserte fremstillingen av begivenhetene. Det er for eksempel sjelden direkte, fysisk kontakt mellom personene. Otello og Desdemona synger om å kysse og om å holde hver­andres hender, men de frem­stiller det aldri konkret på scenen. Og selv de mest dramatiske handlingene - Desdemonas død og Otellos selvmord - blir bare symbolsk markert. Stiliseringen er effektiv, den er med på å understreke at det vi ser på scenen, primært er et psykologisk drama, et drama der det viktigste foregår i hodet på Otello, mens han langsomt fanges inn i Jagos spinn av løgner og bedrag.

Sangerne fungerer godt innenfor de stiliserte rammene. Stuart Skelton, som i utgangspunktet er en heltetenor av wagnersk kaliber, klarer overgangen til Verdis italienske univers med bravur, og fremstiller Otello med fysisk autoritet og stor stemmeprakt. Den strålende sopranen Latonia Moore er hans intense motspiller i rollen som den lidende Desdemona, og gir blant annet en gripende tolkning av Ave Maria-sekvensen i akt fire. Barytonen Lester Lynch fremstiller Jagos ondskap med psykologisk kompleksitet og dybde.

I tillegg er det mange fine sangere i birollene - blant andre tenoren Vladimir Dmitruk (Cassio) og mezzosopranen Hanna Hipp (Emilia). Bassen Jongmin Park har en kort, imponerende innsats mot slutten, i rollen som den venetianske ambassadøren Lodovico. Vel så viktig som sangerne er den storslåtte musikalske rammen. Gardner og BFO bidrar til Verdis dramatikk med ekspressive, bevegende lydmalerier som dekker hele registeret fra storm til stille. Og det store, sammensatte koret bak orkesteret imponerer enda en gang med flotte vokale innsatser. Pluss at Bergen gutte- og pikekor kommer inn og synger en nydelig hyllest til Desdemona i akt to.

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.