Død, kjærlighet og zombies

Bergens Tidende nett, 11.03.2018

Richard Wagner: Den flyvende hollender

Bridget Kimak, design

Jean Kalman, lysdesign

John Ramster, regi

Eun Sun Kim, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

Edvard Grieg Kor

Bergen Nasjonale Opera

Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender

«Tiden er ute, og igjen er det gått sju år», synger den hollandske kapteinen. En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt. Og ble dømt til å flakke omkring på de sju havene med spøkelsesskipet sitt. Bare hvert sjuende år får han lov å gå i land. Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham. Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.

Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen. Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera. Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.

Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet. Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus. I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.

Det er blitt en flott, effektiv oppsetting. Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer. Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende. Den er faktisk temmelig utradisjonell. For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?

Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø. Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød: Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels. I Grieghallen gjør de ikke det. Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart. Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening. Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent. 

At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta. Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger. I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod. Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten. 

Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter. I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme. Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.

Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer. Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.