Natt og tåke i den døde byen

Bergens Tidende, 04.11.2024

Opera

«Die tote Stadt», opera av Erich Wolfgang Korngold etter Georges Rodenbachs roman "Bruges-la-Morte"
Bergen Nasjonale Opera, Grieghallen

Erich Korngolds opera «Die tote Stadt» hadde stor suksess ved premieren i Köln og Hamburg i 1920 og i årene rett etterpå. Men operaen ble senere forbudt av nazistene og gikk stort sett i glemmeboken etter Korngold dro i amerikansk eksil og slo seg ned som filmkomponist i Hollywood på 1930-tallet.

Etter andre verdenskrig er «Die tote Stadt» av og til blitt dradd frem igjen, men det er først på 2020-tallet, hundre år etter de første fremføringene, at den er kommet skikkelig inn på repertoaret i de store operahusene. Lørdag kveld hadde den norgespremiere med Bergen Nasjonale Opera i Grieghallen.

I orkestergraven sitter Bergen Filharmoniske Orkester. Det er Eivind Gullberg Jensen, operasjefen selv, som dirigerer. Og vi er med en gang tilbake i tid: Dette er høyspent, senromantisk scenemusikk, beslektet med operaene til Richard Strauss og med Gustav Mahlers symfonier. Og samtidig er det også lyden av 1920-tallets store, tyske kinoorkestre vi hører, storslått, dramatisk musikk med populærmusikalske innslag.

På scenen møter vi Paul, en mann som har mistet konen sin, Marie. Han har aldri kommet seg over dette tapet og har gjort huset sitt om til et museum fylt med bilder av den avdøde og andre relikvier. Når handlingen starter har han nettopp møtt Marietta, en danserinne som har en uhyggelig likhet med Marie.

Paul fremstilles av tenoren Vincent Wolfsteiner og det er sopranen Nadja Stefanoff som synger dobbeltrollen som Marie og Marietta. Begge gir sterke, ekspressive fremstillinger av Korngolds partitur og er sammen med det store orkesteret og Gullberg Jensens presise direksjon med til å gjøre denne norgespremieren til en stor musikalsk suksess.

«Die tote Stadt» er skrevet samtidig med de første tyske, ekspresjonistiske filmene, og jobber med mye av det samme tematiske materialet som de: «das Unheimliche», det uhyggelige dobbeltgjengermotivet, den fetisjistiske dyrkning av døde relikvier, og den demoniske, forfalne byen.

I starten av den sceniske fremstillingen går regissøren Calixto Bieito inn i dette materialet. Hans Paul er en fotograf som har samlet fetisjistiske nærbilder av den døde Maries klær og sko og som projiserer dem opp i slørete, svart-hvite lysbilder på museet sitt.

Dette fotografiske motivet dukker opp flere ganger gjennom forestillingen. Men som handlingen skrider frem, mister Bieito etter hvert interessen og forfaller til en serie slappe, trette regiteater-manerer og tilfeldige innskytelser og assosiasjoner. Mariettas og dansernes ironiske imitasjon av en scene fra Meyerbeers opera «Robert le diable» er for eksempel helt uforståelig hvis du ikke har lest librettoen. Pluss at denne scenen utspiller seg under en kjempemaskin som overrisler sangerne med vanndamp – kanskje fordi librettoen et par steder nevner «Nebel», tåken, som hviler over den døde byen?

Det er mye man kunne si om denne sceniske oppsettingen. Men det viktigste er at norgespremieren musikalsk sett kommer helt i mål takket være Vincent Wolfsteiner, Nadja Stefanoff og Bergen Filharmoniske Orkester og med gode innsatser av Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Edvard Grieg Jentekor.

Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Åpningskonsert med forhindringer

Bergens Tidende, 04.09.2021

Verk av Kristine Tjøgersen, Carl Nielsen og John Adams
Johan Dalene, fiolin

Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det var sesongåpning med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Dette har vi drømt om lenge, halvannet år faktisk: En skikkelig konsert i Grieghallen, konsert med levende musikk og med et stort, levende publikum i salen.

Derimot hadde vi ikke drømt om at vi først skulle tvangsinnlegges til en valgtale av kulturminister Abid Raja (V). Men det ble vi. Og der satt vi da og måtte høre på ti minutters skamløs selvskryt og valgflesk. Et pinlig opptrinn.

Det føltes som en evighet, men omsider kom konserten da i gang – med et flott program der ny og eldre musikk dannet en nydelig helhet.

Konserten åpnet med «Bioluminescence», et verk som komponisten Kristine Tjøgersen fikk Pauline Hall-prisen for i fjor. Tittelen refererer til de eiendommelige lysfenomenene og bevegelsene som oppstår når ildfluer og andre lysende insekter blinker i mørket.

I verket har Tjøgersen «oversatt» data om slike insekters bevegelser til melodiske og rytmiske figurer, og i den mørklagte Grieghallen ble disse lydkonstruksjonene utfoldet som et varsomt stykke musikkteater der bevegelige LED-lys og sitrende orkesterklanger skapte fine, sarte effekter.

Neste punkt på programmet var en vakker, overbevisende fremføring av Carl Nielsens Fiolinkonsert med unge Johan Dalene som solist. Dalenes tolkning var nettopp så sterk og virtuos som verket krever det, men den var samtidig mer lyrisk, mer avdempet og poetisk enn vi er vant til.

Dalene spilte de langsomme delene med rørende inderlighet og fanget helt presist det særegne «fynske» tonefallet i Nielsens karakteriske melodikk. Og der mange fiolinister spiller utadvendt og bråkende i de raske delene, var Dalene utvunget og avslappet slik at solostemmen fikk nettopp den hjertelige, smilende karakteren som Nielsen hadde i tankene da han skrev konserten i sin tid.  

Etter pausen var det tid for de helt store effektene. Orkestret og Edward Gardner var på plass på scenen og foran dem, nede i den åpne orkestergraven, sto Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og kormester Håkon Matti Skrede – klar til å fremføre et verk fra den tidlige minimalismen: John Adams «Harmonium», skrevet i 1980 for kor og orkester til tekster av barokkpoeten John Donne og den amerikanske lyrikeren Emily Dickinson.

Mange av minimalismens verker er falmet svært i løpet av årene etter den første heroiske fasen. Men «Harmonium» har bevart sine farger – i alle fall når verket blir fremført så profesjonelt, så kraftfullt som på torsdag i Grieghallen.

Edward Gardner som kjenner dette verket ut og inn, førte BFO presist og bestemt gjennom de uendelige repetisjonene. Og i orkestergraven sto de to korene og ga en flott fremføring av de lange, musikalske bølgebevegelsene gjennom Donnes og Dickinsons dikt – og klarte med bravur de «himmelske girskiftene» der Adams umerkelig endrer musikkens harmoniske grunnlag og åpner nye retninger, nye utsyn. En sterk avslutning på en fin konsert.

Gjenhør med Harald Sæverud

Bergens Tidende, 08.05.2021

Verk av Harald Sæverud

Ingar Bergby, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

I forrige århundre ble Harald Sæverud betraktet som Norges største symfoniker. I dette århundre har orkestermusikken hans stort sett vært fraværende i  norske konsertsaler – også i Bergen, hjembyen hans.

Så når hans gamle orkester, «Harmonien», inviterer til en hel Sæverud-kveld i Grieghallen – ja, da er det litt av en begivenhet.

Konserten startet med Sæveruds 5. symfoni, den første av hans tre «krigssymfonier». Ved premieren i Bergen i 1941 hadde den undertittelen «Quasi una Fantasia». Etter krigen ble den kjent som «Motstandsviljens symfoni».

I dag hører vi vel ikke lenger de opprinnelige, direkte assosiasjonene til krig og motstandsbevegelse i Sæveruds musikk, men slik BFO og dirigenten Ingar Bergby spiller den 5. symfonien, skjønner vi i alle fall viljen og kraften i det musikalske uttrykket.

Og vi skjønner at dette er egensindig, egenrådig musikk som beveger seg etter sine egne, helt særegne lover. Under Bergbys presise, strikte ledelse skaper BFO en rasende strøm av musikalske begivenheter, av små motiver og temaer som utvikler seg ved knoppskyting og beveger seg gjennom de ulike instrumentgruppene i brå kast og hyppige rytmeskift.

Dette er musikk som ikke likner noe annet i verden. Og musikk som nettopp må høres – og sees – i en konsertsal. Når vi hører plateinnspillinger av Sæveruds symfonier, kan de ofte virke flate, bråkende, uoverskuelige. Når BFO og Bergby spiller den femte symfonien «live» i Grieghallen, blir den plastisk, tredimensjonal. Et stort, handlingsmettet symfonisk dikt.

Etter pausen ble det mer orkestermusikk, nå Sæveruds scenemusikk til Ibsens «Peer Gynt». Sæverud skrev i sin tid musikken på oppfordring av Hans Jacob Nilsen, sjefen for Det Norske Teatret. Nilsen planla å sette opp en nynorsk versjon av stykket og ønsket seg noe musikk som bedre passet til stykket enn den som Grieg opprinnelig skrev til Ibsen i 1876. Den nynorske versjonen med Sæveruds musikk hadde premiere i 1948.

I Grieghallen fikk vi en «scenisk konsertframføring» av denne versjonen – det vil si, vi fikk høre Sæveruds musikk og se de tilsvarende bruddstykker av «Peer Gynt» spilt av skuespillerne Lars Berge, Reidun Melvær Berge og Karoline Krüger fra Det Vestnorske Teateret i regi av Bjarte Hjelmeland. Den nynorske versjonen av Ibsens tekst var skrevet av Jon Fosse.

Sæverud var klar på at han ikke ville gå i Griegs fotspor når han skulle skrive den nye musikken: «Å tilsette utstyrsmusikk og folkloristiske danser ville skrike som usmurte bremser i denne sammenhengen».

Musikken hans er da også så langt fra Griegs nasjonalromantiske «Peer Gynt» som det vel går an å komme. Der Grieg er søtladen og sentimental, er Sæverud skarp og kantet.

Og slik vi hørte og så brudstykkene i Grieghallen, var dette musikk som passet langt bedre til Ibsens tekst – musikk som fikk frem og understreket det farlige, det brutale og hensynsløse ved denne drømmende og fantaserende Peer Gynt-skikkelsen.

Alt i alt: Flotte smakebiter fra en oppsetting vi gjerne skulle sett og hørt i sin helhet.

Elegant Mozart-oppsetting i pandemiens tid

Bergens Tidende, 15.03.2021

Mozart: La clemenza di Tito  
Libretto: Caterino Mazzolà, etter Pietro Metastasio
Rodula Gaitanou, regi
Cordelia Chrisholm, kostymedesign
Simon Corder, med Ivar Skjørestad, lysdesign
Håkon Matti Skrede Kormester
Edward Gardner, dirigent
Edvard Grieg Kor med gjester
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera
Grieghallen
 
Siste år måtte Bergen Nasjonale Opera avlyse oppsettingen av Mozarts «La clemenza di Tito» grunnet strenge reiserestriksjoner og generell sosial nedlukking i pandemiens første tid
 
Nå er BNO tilbake i Grieghallen igjen. Med en versjon av Mozarts opera som sikkert er annerledes enn den opprinnelig planlagte, men som ikke desto mindre fungerer veldig godt, både scenisk og musikalsk.     
 
Greske Rodula Gaitanou som har regissert forestillingen på zoom fra London,  er mest kjent for flotte, fargesprakende og lett oppdaterte versjoner av 1800-tallets operaklassikere. Med oppsettingen i Grieghallen har hun måttet arbeide med helt andre virkemidler for å etablere en forestilling som tilfredsstiller de offisielle kravene til avstand og sikkerhet under pandemien.
 
Gaitanou og hennes medarbeidere har løst disse problemene ved å inndele det mørklagte scenegolvet i klare, lysende felter med solid innbyrdes avstand. Sangerne plasserer seg på feltene eller beveger seg mellom dem og opprettholder hele tiden den obligatoriske, korrekte avstanden seg imellom.
 
Resultatet er blitt et elegant, stilisert scenebilde og et stramt koreografert bevegelsesmønster – som samtidig gir god mening i forhold til operaens fortelling.
 
«La clemenza di Tito» er basert på en eldre tekst av Metastasio som forteller om vennene Tito og Sesto i det gamle Roma. Tito er nettopp blitt keiser, den tidligere keiserens datter Vitellia er opprørt og rasende og overtaler Sesto, som elsker henne, til å drepe Tito. Attentatet mislykkes. Tito tilgir Sesto og gifter seg med Vitellia.
 
Mozart skrev operaen i 1791 til kroningen av Keiser Leopold II som konge av Böhmen. Og, ja, historien er forrykt, ulogisk, psykologisk utroverdig – og så videre. Men den er faktisk ikke tenkt som en realistisk fortelling, den skal fungere som et pedagogisk lærestykke, som en formaning til den nye kongen om at han skal styre riget sitt med visdom, ydmykhet og medmenneskelighet.
 
Gaitanou understreker dette pedagogiske opplegget med sin regi der figurene står på hvert sitt avgrensede felt, frontalt vendt mot publikum, og – nesten som i et oppbyggelig oratorium – synger ut sine påminnelser til oss og den nye keiseren om dydens og barmhjertighetens nødvendighet.
 
Det sier noe om de gode musikalske kreftene i dagens Norge at BNO har kunnet produsere denne forestillingen med et helnorsk hold av velfungerende sangere på scenen – og vårt lokale Edvard Grieg Kor med korte, flotte innsatser bak scenen.
 
Den lyriske sopranen Beate Mordal fremstiller den rasende Vitellia og hennes omskiftelige sinn med en lett, lys og veldig bevegelig stemme. Som hennes beiler Sesto – forestillingens sentrale figur – hører vi den dramatiske mezzosopranen Adrian Angelico, mens tenoren Bror Magnus Tødenes synger keiser Titos parti med imponerende stemmeprakt.
 
I de mindre rollene hører vi mezzosopranen Ingeborg Gillebo i bukserollen som Sestos venn Annio og sopranen Frøy Hovland Holtbakk som Annios kjæreste Servilia. Bassbarytonen Christian Valle fremstiller livgardens anfører Publio med stor autoritet og legger solid bunn i ensemblepartiene.
 
En veldig redusert utgave av Bergen Filharmoniske Orkester sitter i orkestergraven – i behørig korona-avstand av hverandre – og spiller, under ledelse av Edward Gardiner, en sprek, til tider nesten elektrisk, utgave av Mozarts partitur. Alene den spenstige utgaven av ouverturen til første akt er hele forestillingen verd.
 
Klarinettisten Christian Stene spiller uttrykksfull duett med Adrian Angelico i arien «Parto, parto» og har en helt himmelsk innsats på bassetthorn i dialog med Beate Mordal i hennes store arie «Non più di fior».

En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Død, kjærlighet og zombies

Bergens Tidende nett, 11.03.2018

Richard Wagner: Den flyvende hollender

Bridget Kimak, design

Jean Kalman, lysdesign

John Ramster, regi

Eun Sun Kim, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

Edvard Grieg Kor

Bergen Nasjonale Opera

Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender

«Tiden er ute, og igjen er det gått sju år», synger den hollandske kapteinen. En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt. Og ble dømt til å flakke omkring på de sju havene med spøkelsesskipet sitt. Bare hvert sjuende år får han lov å gå i land. Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham. Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.

Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen. Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera. Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.

Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet. Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus. I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.

Det er blitt en flott, effektiv oppsetting. Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer. Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende. Den er faktisk temmelig utradisjonell. For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?

Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø. Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød: Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels. I Grieghallen gjør de ikke det. Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart. Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening. Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent. 

At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta. Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger. I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod. Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten. 

Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter. I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme. Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.

Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer. Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.

Bevegende bilder og rørende scener

Bergens Tidende, 02.06.2017

Händel: Messias

Netia Jones regi, design, video

Bjarte Eike, dirigent

Michael McCarthy, assisterende musikalsk leder

Barokksolistene

Edvard Grieg Kor

Cathedra

Bergen Nasjonale Opera

Festspillene

Den Nasjonale Scene

 Händels Messias i magisk, vakker oppsetning

Enda en fulltreffer fra Bergen Nasjonale Opera! På tirsdag gjaldt det Britten og Peter Grimes i Grieghallen. I disse dagene presenterer BNO en magisk, vakker oppsetning av Händels Messias på Den Nasjonale Scene.

Sist vi hørte Messias under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon framført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.

I den versjonen av Messias som BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som framføres, Messias slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.  

Det er videokunstneren Netia Jones som forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels Messias. Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.

Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.

De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Netia Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.

Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger. Som vi kommer til å høre mer til.

Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne? 

Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.

Musikalsk lys over Grieghallen

Bergens Tidende, 17.12.2016

Joseph Haydn: Skapelsen

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nærværende og overveldende framføring av Haydns skapelsesberetning

«I begynnelsen var ordet», skriver evangelisten Johannes. «I begynnelsen var musikken», sier Haydn. Og starter sin beretning om Skapelsen med sprikende klanger og små melodiske fraser som peker i alle mulige retninger. Merkelig spent, foruroligende musikk – som langsomt samler seg og får form. Og først når det musikalske universet endelig er dannet, trer erkeengelen Raphael fram og forkynner: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Og det blir lys, musikalsk lys med fullt kor, fullt orkester og buldrende pauker.

Det er sjeldent vi hører Haydn i Grieghallen. Men på torsdag var han der, til gagns, nærværende og overveldende, med sin store billedfortelling om Skapelsen, imponerende framført av BFO og Edward Gardner i selskap med mange gode krefter.

Da Haydn gikk i gang med Skapelsen, hadde han vel tenkt å skrive noe som kunne matche Händels Messias, men slik gikk det ikke. For Händels oratorier er som barokkens operaer – en serie frittstående numre med arier og korsatser mellom hverandre, nødtørftig bunnet sammen av orkestermusikk. Haydn befant seg i en annen tid, i en annen musikalsk verden. Og skrev skapelsesberetningen sin som en sammenhengende musikalsk komposisjon der de enkelte avsnittene hver for seg har selvstendig musikalsk karakter, men samtidig er balansert opp mot hverandre i store, overgripende strukturer.

Det kanskje mest imponerende med Gardiner og BFOs framføring torsdag kveld var selve disponeringen av stoffet, framvisningen av Haydns store, musikalske arkitektur. De klarte både å tydeliggjøre de lokale kontrastene og å understreke de lange, gjennomgående sammenhengene. På podiet formet Gardiner verket energisk, stramt og presist, men hele tiden med rom for musikken til å puste og strømme fritt. Orkesteret fulgte ham og skapte magiske øyeblikk i overgangene mellom de enkelte avsnittene. Og framførte Haydns lydmalende karakteristikker av fugler og fisk og slanger med humor og eleganse. Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor kommenterte Bibeltekstene og deltok med flotte, massive utblåsninger når det krevdes.

Gardiner hadde med seg tre gode solister fra England. I rollen som erkeengelen Uriel hørte vi tenoren Robert Murray som ga fine karakteristikker av Bibeltekstene og fikk stemmen sin til å skjelve av undring da han fortalte om hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Bassen Neal Davies var erkeengelen Raphael og sang også rollen som Adam. Han manglet kanskje kraft i dybden, men hadde fin barytonaktig fleksibilitet i høyden. Og ga en overbevisende framstilling av de siste avsnittene i oratoriet der Adam i rollen som borgerlig ektemann mansplainer Herrens verk for sin lydige kone.

Kveldens lysende stjerne var sopranen Sarah Tynan i rollene som erkeengelen Gabriel og Eva – som hun sang inntrengende, lidenskapelig med strålende, krystallklar stemme og fine, typeriktige forsiringer. 

Rå kraft

Bergens Tidende, 22.04.2016

Leoš Janáček: Orchestral Works Vol. 3

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Smellende flott tolkning av Janáčeks gammelslaviske messe

Vi er kommet til den tredje platen i serien med Leoš Janáčeks orkestermusikk, innspilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner. Hovedverket på den siste utgivelsen er den såkalte Glagolittiske Messe for orkester, orgel, kor og fire solister. Messen er et alderdomsverk skrevet i 1926. Den har de vanlige fem messeleddene, men de synges ikke på latin. Janáček har i stedet valgt å sette musikk til en eldgammel, kirkeslavisk versjon av teksten.

Janáček, som ikke var noe religiøst menneske, fortalte selv at messen var et forsøk på å gjenopplive den gamle slaviske kulturen og gi den et moderne uttrykk. I andre sammenhenger sa han at verket var panteistisk eller at det egentlig skulle forstås som en erotisk feiring av ekteskapet hans. Uansett hva som er bakgrunnen, så ligger det en voldsom energi og en rå, primitiv kraft i denne musikken – og i BFOs smellende flotte tolkning. Messingblåsere og slagverk skaper brakende lydkollisjoner, strykerne svarer igjen med rungende basslinjer og kantete, knortete melodifragmenter. Og rett før messen slutter, kommer organisten Thomas Trotter inn med en vill, brølende solo som får alle ruter til å klirre.

Blant sangsolistene bidrar sopranen Sara Jakubiak og heltetenoren Stuart Skelton til intensiteten i høyden, mens mezzosopranen Susan Bickley og bassen Gabor Bretz har kortere innsatser. Korene fra BFO og Collegium Musicum legger sammen med Domkoret og Edvard Grieg Kor en imponerende ramme om det hele – og synger alt på kirkeslavisk.

Etter messen følger tre kortere korverk av Janáček, blant annet en fin versjon av Fadervår. 

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens.