En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!