Ukraina i våre hjerter

Bergens Tidende, 12.03.2022

Verk av Pētēris Vasks, Bent Sørensen, Valentin Silvestrov og Dmitri Sjostakovitsj
Mahan Esfahani, cembalo
Edvard Grieg Kor
Andris Poga, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Konserten presenteres i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk
 

En sterk, følelsesfull og bevegende kveld i Grieghallen

Torsdagskonserten denne uken ble noe annerledes enn opprinnelig planlagt. Etter den russiske invasjonen i Ukraina endret Bergen Filharmoniske Orkester programmet sitt, nye verk ble lagt til, og konserten ble til en solidaritetskonsert presentert under tittelen «Ukraina i våre hjerter».

 
Etter korte appeller fra BFOs direktør Bernt Bauge og byrådsleder Roger Valhammer, reiste publikum seg mens orkestret under ledelse av den latviske dirigenten Andris Poga spilte Ukrainas nasjonalsang. Og så gikk konserten i gang – en sterk, følelsesfull og på mange måter bevegende konsert spilt for en full sal.
 
Det startet med BFOs strykere i en åndeløs fremføring av latviske Pētēris Vasks’ «Musica serena» (2015). Tittelen antyder at dette er rolig, avklart strykemusikk, men roen og klarheten oppnås først etter en ti minutter lang spenningskurve. Det starter med dempete, glitrende fiolinflageoletter. Etter hvert bygger det seg opp til en stor, voldsom klang og til sist faller musikken tilbake og finner ro i de skimrende klanger vi hørte i begynnelsen.
 
Hva «sier» denne musikken?  Vasks mener selv at spenningskurven forteller om håp, om en kjærlighet som aldri tar slutt. Slik BFO og Poga fremførte den, kunne man nesten tro det.
 
Neste verk på programmet var en urframføring av danske Bent Sørensens «Sei anime»  – en konsert i seks avsnitt for cembalo og orkester inspirert av dansesatsene i de gamle barokksuitene. Konserten som er bestilt av BFO, er skrevet til og ble framført av den fabelaktige cembalisten Mahan Esfahani.
 
Det er visst bare Bent Sørensen som kunne finne på at sette en lydsvak cembalo opp mot et fullsatt, dundrende symfoniorkester. Og resultatet er da også blitt meget «Sørensensk»: Orkestermusikk i mange lag, veldige, drivende klanger som glir innover hverandre – og som av og til åpner seg og avslører den spinkle cembalostemmen som hele tiden har vært der, langt nede under skyene.
 
Det var mange fine episoder underveis, mange vakre detaljer, mange flotte orkestereffekter – og mye virtuost cembalospill fra Esfahani. Men et egentlig inntrykk av den musikalske helheten fikk vi først etterpå, da vi kom hjem og så videoopptaket fra torsdagskonserten på Bergenphilive – for her hadde teknikerne trukket Esfahani frem i lydbildet slik at cembaloen styrkemessig lå på nivå med – og kunne konkurrere med – orkesterklangen.  
 
Etter pausen fikk vi først et stykke kormusikk av Valentin Silvestrov – den mest kjente av de nålevende ukrainske komponistene. Edvard Grieg Kor sang, dirigert av Eivind Gullberg Jensen, Silvestrovs «Bønn for Ukraina» – en kort, inderlig salme skrevet under de ukrainske Euromaidan-demonstrasjonene i 2014.
 
Da var det tid for kveldens hovedverk: Dmitri Sjostakovitsjs Symfoni nr. 10. Den ble uroppført i 1953, et halvt år etter Stalins død. Og selv om den trolig ikke er skrevet som et direkte oppgjør med Stalintidens terror, så bearbeider den tydeligvis følelser og opplevelser fra livet under diktaturet. En amerikansk kritiker karakteriserte den en gang som «58 minutter med tragedie, fortvilelse, terror og vold og to minutter med triumf».
 
Andris Poga hadde en veldig klar oppfattelse av denne musikalske arkitekturen, og BFO fulgte ham gjennom hele det timelange forløpet og leverte hele tiden de orkestrale ressursene som kreves for å dette komplekse verket til å leve og bli forståelig.
 
Alle instrumentgruppene var i aksjon og alle gjorde en formidabel innsats. Det var mareritt og skrikende pikkoloer i den lange førstesatsen. Og det var terror og voldsomt militært slagverk i den korte andresatsen – som i ettertid er blitt forstått som et portrett av Stalin. I tredjesatsen begynner Sjostakovitsjs personlige musikalske signaturmotiv (D Ess C H) at trenge seg frem i fløyter og klarinetter og i fjerdesatsen bygger musikken seg opp til et massivt klimaks mens signaturmotivet blir spilt igjen og igjen og den massive orkestrale terroren går i oppløsning.
 
En imponerende musikalsk prestasjon – som på et vis understreket det gjennomgående temaet i kveldens program: Selv om alt er mørkt og vanskelig nettopp nå, så er det lys i tunellen, et håp om fred.

Kontrast og sammenheng

Bergens Tidende, 26.10.2011

Duo Gazzana

Five Pieces

Natascia Gazzana, fiolin

Raffaella Gazzana piano

ECM New Series

Interessant platedebut

Platene i ECMs New Series er vanligvis konstruert som gode, intelligente konsertprogrammer der verkene er valgt ut med øre for musikalske kontraster og uventede sammenhenger. Et av de siste eksemplene i så måte er «Five Pieces», platedebuten til de to italienske søstrene Gazzana. Umiddelbart virker sammenstillingen av så forskjellige komponister som Takemitsu, Hindemith, Janáček og Silvestrov kanskje litt eiendommelig, for ikke å si søkt, men etter hvert skjønner man at de likevel har noe å si hver andre, i alle fall nettopp i de verkene som er valgt ut her. For Takemitsus Messian-inspirerte ungdomverk «Distance de fée» fra 1950-åra, ligger verken tidsmessig eller musikalsk langt fra Hindemiths fiolinsonate fra 1935. Og det går forbindelseslinjer bakover fra Hindemiths kantete melodikk til folketonene i Janáčeks fiolinsonate fra 1914. Søstrene Gazzanas nøkterne, saklige spillestil passer best til Takemitsu og Hindemith, men de har også taket på de romantiske dragene hos Janáček. At platens siste verk, Silvestrovs «Five Pieces» (2004), faller flatt til jorden, er nok ikke deres, men komponistens skyld.

Hypnotisk

Bergens Tidende, 03.02.2010

Valentin Silvestrov: Sacred Works

Mykola Hobdytsch, dirigent

Kiev Chamber Choir

ECM New Series

Vakker kormusikk fra Kiev

For de av oss som ikke helt har sansen for dirrende klangmasser i langsom bevegelse mot fjerne horisonter, er «Sacred Works» nok en bedre vei inn i ukrainske Valentin Silvestrovs musikalske univers enn hans uendelig lange symfonier. På den nye platen er det snakk om kirkemusikk for kor a capella, en rekke ganske korte sanger basert på tradisjonelle temaer fra østkirkelig liturgi. Alle, bortsett fra to, er skrevet i årene 2005-06 – inspirert av Kievs kammerkor og dirigenten Mykola Hobdytsch som også fremfører dem på platen. Dette er sanger som tilfredsstiller alle forventninger om hvordan kormusikk fra det gamle østeuropeiske området bør låte: Klangen er blankpolert, nesten overjordisk vakker, båret frem på et bassfundament så dypt og så tykt vibrerende at man blir mo i knærne. Og Silvestrovs minimalistiske melodier har en suggestiv, nærmest hypnotisk karakter.

Den uendelige avslutningen

Bergens Tidende, 11.04.2007

Valentin Silvestrov: Symfoni nr. 6

Andrey Boreyko, dirigent

SWR Stuttgart Radio Symphony Orchestra

ECM New Series

På sporet av den tapte tid med Valentin Silvestrov

ECM fortsetter presentasjonen av den ukrainske komponisten Valentin Silvestrovs verker. Denne gangen gjelder det hans sjette symfoni, et monumentalt verk i fem satser, skrevet på midten av 1990-tallet. Skribentene i tekstheftet går helt amok over dette verket. En av dem kommer til å tenke det gylne snitt og på Shakespeare. En annen får assosiasjoner om Proust og madeleine-kaken og den tapte tid og slikt. Personlig har jeg mer sans for den kritikeren som en gang skrev at Silvestrovs musikk bruker timer på å nå frem til slutten – uten helt å klare det. Dog, rett skal være rett: Den sjette symfonien klarer tross alt å slutte. Det går bare 55 minutter før det skjer, 55 minutter med massive klanger i uendelig langsom, hypnotiserende bevegelse henover sitrende orgelpunkter. Dette er selvsagt ikke musikk for rastløse sjeler. Men har man litt tålmodighet, er det interessante, meditative opplevelser å hente her.