Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne?