Ekstatiske og magiske sanger

 Bergens Tidende, 19.11.2021

Benjamin Britten: Les Illuminations; Quatre Chansons françaises.

Joseph Canteloube: Chants d'Auvergne

Mari Eriksmoen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

På den nye Chandos-platen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester hører vi sopranen Mari Eriksmoen som solist i franskspråklige verk av Benjamin Britten og Joseph Canteloube.

Platens hovedverk er Brittens «Les Illuminations» – ni sanger for sopran og strykeorkester basert på tekster hentet fra den franske lyrikeren Arthur Rimbauds revolusjonære samling av prosadikt fra 1870-åra.

«Jeg alene har nøkkelen til denne ville paraden», synger Eriksmoen i starten av «Les Illuminations». Og gjentar det to ganger senere i forløpet. Dette er riktignok Rimbauds ord, men det er samtidig en rammende karakteristikk av Eriksmoens egen innsats på platen. For det er nettopp stemmen hennes som åpner dette ville verket opp og får Rimbauds ord og Brittens musikk til å blusse opp og smelte sammen.

Med sin store, ekspressive sopranstemme maner Eriksmoen frem en serie ekstatiske, hallusinatoriske scener – vi ser merkelige bilder av den tvekjønnete demonen Pan, vi hører fortellinger om hjemsøkte byer og dansende villmenn. Og underveis binder Eriksmoen alle disse drømmeaktige, surrealistiske fragmentene sammen ved hjelp av lange, funklende tonegirlander. Det er sjeldent vi har hørt en så dramatisk, så uttrykksfull versjon av dette verket.

Strykerne i BFO følger Eriksmoen tett underveis og legger fine, sitrende klanger rundt Rimbauds magiske illuminasjoner. I de to andre verkene på platen blir hun akkompagnert av hele det store symfoniorkesteret.

Britten er her representert med «Quatre Chansons françaises» (1928), et litt blekt verk skrevet av en bråmoden tenåring, mens platens andre sentrale verk er en serie utdrag av «Chants d'Auvergne», de folkemusikalske samlingene som den franske komponisten Joseph Canteloube utga fra 1920-tallet og frem til sin død i 1957.

Her er mange flotte øyeblikk – store skimrende og funklende orkesterbilder og Eriksmoens stemme svevende høyt over orkesterklangen med blomstrende versjoner av Canteloubes populære, folkelige sanger fremført på den sørfranske dialekten «occitan».

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 05.09.2020

Benjamin Britten: Peter Grimes
Håkon Matti Skrede, kormester
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos

Tør vi håpe på en plateinnspilling? – skrev jeg i 2017. Jeg hadde vært på Festspillene og hørt Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester gi en konsertversjon av Benjamin Brittens opera «Peter Grimes» med den formidable australske heltetenoren Stuart Skelton i tittelrollen.

Nå, tre år etter, er ønsket oppfylt. Plateselskapet Chandos utgir i disse dagene en dobbelt-cd med «Peter Grimes» – opptatt i Grieghallen siste år i november og med nesten samme rollebesetning som i 2017.

Det er noe av en begivenhet!

Brittens opera om fiskeren Peter Grimes og det tragiske livet hans i et lite, lukket miljø på Englands østkyst, har siden premieren i 1945 vært spilt på alle verdens operascener. Plateinnspillinger har det derimot ikke vært mange av – bare fem-seks stykker på 75 år. Og den siste kom i 1995.

Alene derfor er den nye Chandos-innspillingen en begivenhet. Men i tillegg er dette en musikkhistorisk begivenhet – en innspilling som setter en ny standard både når det gjelder fortolkningen av tittelrollen og av det musikalske rammeverket.

Fiskeren Peter Grimes blir ofte fremstilt som en litt enkel, brutal og voldelig person. I den nye innspillingen gir Stuart Skelton derimot figuren psykologisk dybde og følelsesmessig kompleksitet. I tolkningen hans opplever vi Grimes som en skuffet, ensom mann, en desorientert einstøing som aldri helt har skjønt hva som skjer omkring ham og hvorfor det skjer.

I Skeltons tolkning får de høye partiene en nesten barnslig, undrende naivitet. Den lyriske arien om stjernehimmelen, «Now the Great Bear and Pleiades», er et godt eksempel i så måte.

Men når Peter Grimes blir truet og tirret av omgivelsene eller når han føler seg sveket av beskytteren sin, skolelærerinnen Ellen, da åpner Skelton opp og viser frem andre, mørkere sider av karakteren hans. Han skaper smertelige, vokale utbrudd, han raser som et plaget dyr. Og da forholdet til Ellen endegyldig brister, synger han «God have mercy upon me!» – og treffer den uakkompagnerte høye B-en med skremmende, fysisk kraft.

Skelton er innspillingens musikalske og dramatiske sentrum, men han understøttes av et stort, velfungerende ensemble: Erin Wall synger Ellens parti med varme og inderlighet, Roderick Williams er den velmenende kaptein Balstrode og Susan Bickley er en gemyttlig bestyrer av byens pub. Og alle de andre, mindre, rollene er besatt med solide, typeriktige sangere.

En vel så viktig del av folkelivet i den lille byen fremstilles av et veldisiplinert kjempekor – sammensatt av Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Stuart Skelton har sunget Peter Grimes i 16 år. Hvor ofte Edward Gardner har dirigert Brittens opera, vet jeg ikke. Men han har i alle fall solid erfaring og en klar forståelse for Brittens helt spesielle musikalske tonefall og for orkesterets rolle i fortellingen.

Det er ikke mange tradisjonelle, store «arier» i denne operaen – handlingen skapes først og fremst via musikalske replikker som ofte har et nesten talespråklig uttrykk. Gardner og BFO følger opp og understøtter disse ordvekslingene, kommenterer dem og gir de dramatiske situasjonene en nesten filmmusikalsk koloritt.

Og i tillegg er det da mellomspillene, de fire «Interludes», der orkesteret trer frem og skaper selvstendige musikalske bilder med skarpe konturer og klare farger.

For en innspilling!

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne? 

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.   

Utenfor hovedstrømmen

Bergens Tidende, 13.03.2014

Verk av Britten, Janáček og Sibelius

Gerald Finley, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Konsert med BFOs kommende sjefdirigent og utradisjonelt repertoarvalg

Ikke bare var torsdagskonserten totalt sviskefri denne uken. Den inneholdt ikke en eneste av de klassiske verkene fra orkestermusikkens kjerneområder. På programmet sto musikk fra 1900-tallets første tiår, og i tillegg musikk hentet utenfor periodens musikalske hovedstrøm -- sanger av Jean Sibelius skrevet rett etter århundreskiftet, verk av Leoš Janáček fra 1920-tallet og et verk av Benjamin Britten fra 1940.

Var dette en programerklæring fra Edward Gardner, BFOs kommende sjefdirigent? En forsmak på en ny repertoarpolitikk? Kanskje det. Vi får se. I alle fall var det et veldig interessant repertoarvalg. Og det ble en interessant konsert.

Det startet med Brittens Sinfonia da Requiem, et verk som opprinnelig ble skrevet til en japansk jubileumsfeiring, men som utviklet seg og etter hvert ble til noe helt annerledes, til tre satser komponert i sørgemusikkens tradisjonelle former og med en orkestersats preget av mørke farger, med tung blåserklang og mye slagverk. Gardner hadde stram regi og førte BFO gjennom Brittens enkle, musikalske fortelling med god balanse mellom de dominerende, mørke stemningene og de isolerte lysglimt av håp.

Kveldens solist, den kanadiske barytonen Gerald Finley, var i ilden to ganger. Før pausen sang han Skogvokterens parti fra sluttscenen i Leoš Janáčeks opera om Den listige lille reven. Det er selvsagt vanskelig å skulle fremstille kulminasjonen på en lang fortelling som publikum i konsertsalen ikke har hørt eller sett, men Finley ga en god, bevegende tolkning av Skogvokterens klagesang over sitt forspilte liv. Og den lille frosken som dukker opp og får operaens avsluttende kommentar, ble fint sunget av guttesopranen Mathias Hagen Skrede.

Etter pausen ble det seks sanger av Sibelius, opprinnelig skrevet for klaver, men her urfremført i Einojuhani Rautavaaras diskrete, moderne orkesterversjon. Finley fremførte sangene på nydelig svensk, og det var imponerende hvordan han så å si endret psykologisk profil mellom sangene og ga hver av dem den rette karakteristikken av meningsinnhold og stemning.

Ikke alt fungerte like godt i løpet av kvelden. For eksempel var det koordineringsproblemer flere steder i Brittens Sinfonia. Og i Sibelius-sangene virket det av og til som om Finley og orkesteret befant seg på hver sin planet. Men i kveldens siste verk, Janáček Sinfonietta, var alt på plass. Orkesteret var utvidet med en enorm blåserrekke som innledet verket med kolossale, smellende fanfarer. Og da var det åpnet for en fargesprakende, humørfylt orkestersats der alle grupper i orkesteret fikk vist frem sine beste sider.

BFO og Gardner er for tiden ved å innspille Janáčeks orkesterverk på Chandos. Hvis vi skal dømme etter torsdagens tolkning av hans Sinfonietta, kan vi se frem til spennende plater.   

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22

Christian Ihle Hadland, klaver

Arvid Engegård, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist

På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

Blodrik cellomusikk

Bergens Tidende, 06.03.2012

Miklós Perényi: Britten, Bach, Ligeti

ECM New Series

Alternative tolkninger av Bachs og Brittens cellomusikk

Ungarske Miklós Perényi er en av de cellistene som nådde å studere hos Pablo Casals. Og er det ikke noe som minner om den gamle spanske mesteren her på denne platen? På programmet står Bachs sjette suite for solocello (BWV 1012) sammen med Benjamin Brittens tredje solosuite (op. 87). Perényi spiller begge verk med solid teknikk, med god sans for de kontrapunktiske passasjene, og først og fremst med framdrift, flyt og lange, deklamerende linjer. Celloen hans synger som hos Rostropovitsj – som jo er den uunngåelige referansen i dette repertoaret. Men Perényi spiller samtidig med en større, mørkere og mer ru tone enn Rostropovitsj, og fraseringene hans har en tyngde som nettopp peker bakover i retning av Casals.  Der Rostropovitsj alltid trakk fram det dansante i Bachs suiter, understreker Perényi det melodiske stoffet og legger mindre vekt på de rytmiske aksentueringene. Ikke at det er noe galt i det. Dette er blodrike, kraftige tolkninger, både av Bach og Britten. Og i tillegg spiller Perényi, som en slags ekstranummer, en fritonal, folketoneinspirert solosonate skrevet av Györgi Ligeti omkring 1950 – før han så å si ble Ligeti.

Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

Høyspent

Bergens Tidende, 02.06.2010

Peter Pears

An Anniversary Tribute

Decca

Gjenhør med tenoren Peter Pears

Da Peter Pears og Benjamin Britten flyttet sammen i 1937, startet de et samliv som kom til å prege engelsk musikk i førti år. Britten skrev alle sine viktigste vokalverk til Pears. Og tenoren Pears ga dem et helt særegent uttrykk slik at det i dag framdeles er vanskelig for andre å framføre dem. I anledning hundreåret for hans fødsel har Decca utgitt denne boksen fylt med klassiske opptak fra 1940-tallet og framover. Vi hører Pears både i Brittens vokalverk og i verk skrevet til ham av samtidige engelske komponister. Stemmen hans er «an acquired taste», noe man må venne seg til. Mange klarer det aldri. For den er ganske eiendommelig – høyspent, klagende, med svevende intonasjon, alltid presset til det ytterste. Men det er snakk om et bevisst stilvalg fra hans side, og den nervøse, intense klangen passer fint til den engelske samtidsmusikken. Derimot virker han temmelig ordinær når han girer ned og synger Bach, Schubert og Schuman –noe som denne boksen også dokumenterer.

Lyden av fremtid

Bergens Tidende, 11.06.2008

Divertimenti

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene feirer tjue års jubileum med ny plate

Til høsten er det tjue år siden Bjarne Fiskum startet Trondheimsolistene. Opprinnelig var det tenkt som et sted der unge strykere ved Musikkonservatoriet i Trondheim, kunne trene samspill og skaffe seg orkestererfaring. I dag er Trondheimsolistene et veletablert strykeorkester med solid internasjonalt renommé. De har innspilt Vivaldi med Anne-Sophie Mutter, og en ny plate med fiolinkonserter av Bach er på trappene. I går kveld spilte de med Mutter i Tokyos berømte Suntory Hall som avslutning på en lengre turne i Kina og Japan.

At Trondheimsolistene ikke trenger å ha Mutter i front for å spille godt, kan man høre på den nye platen der de fremfører verk fra 1900-tallet. Her er varm og avrundet strykerklang. Her er polerte fraseringer. Her er ingen tekniske problemer. Alle detaljer sitter som de skal. Og i tillegg har plateselskapet 2L hatt anledning til å plassere seg i den internasjonale frontlinjen når det gjelder lydopptak. Selskapet var først i verden til å bruke DXD-lydformatet. På platen med Trondheimsolistene er lyden overført til Blu-ray, det seirende høydefinisjonsformatet. Og for oss som ikke har anskaffet noe som kan avspille slike science fiction greier, er det lagt ved en hybrid SACD som kan kjøre på vanlige dampanlegg. Og som gir fantastisk klar lyd.

Et profesjonelt, velspillende strykeorkester og storslått lyd. Hva mer kan man da ønske seg? Vel … at et så sterkt orkester hadde valgt å bryne seg på et mer interessant repertoar, kanskje? Platen heter Divertimenti, og det er for så vidt ikke falsk reklame. For det er snakk om fire diverterende, underholdende stykker musikk. Men heller ikke mer. Den fjerde av Benjamin Brittens Simple Symphonies er enkel og grei musikk uten store utsving. Konsert for strykeorkester (1948) av polske Grażyna Bacewicz er et traust stykke neoklassisisme med spretne rytmer og kantede temaer. Etterpå følger en orkestertranskripsjon av Terje Bjørklunds litt bleke strykekvartett Carmina fra 1994. Platens eneste skikkelige, musikalske lyspunkt er en hissig versjon av Béla Bartóks Divertimento for strykere (1939).

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg

Randi Stene, mezzosopran

Terje Tønnesen, leder

Det Norske Kammerorkester

Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.

Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.

Fra verdenseliten

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Britten og Tsjaikovskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Dirigent: Manfred Honeck

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo Filharmoniske Orkester med overbevisende tolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni

For ti år siden, i forbindelse med gjenutgivelsen av Oslo Filharmonikernes sagnomsuste Tsjaikovskij-innspillinger fra åttiårene, skrev en engelsk anmelder at dette orkestret fra det høye nord kunne måle seg med verdens fremste – men at det fremdeles nok var noen som syntes at nettopp det var litt underlig. I dag er det neppe noen som undrer seg lenger. I all fall måtte enhver som hørte Oslo-folkene og den glimrende dirigenten Manfred Honeck i Grieghallen onsdag, forstå at dette orkestret ikke bare måler seg med de største, det tilhører verdenseliten.

For en fortolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni! Her var det ingen svake punkter, ingen uklarheter, ingen tvil om noe som helst. Alt hadde funnet sin rette plass, alle detaljer var polerte, alle sammenføyninger glatte og sømløse, alle de store tematiske sammenhengene fra sats til sats ble fremstilt innlysende og klart, hver en rytmisk figur fra de minste aksenter til de store utladningene i finalen sto knivskarpt og presist, de enkelte instrumentgruppene var perfekt samstemte, den samlede klangen stor og fyldig. Hva mer kan man ønske seg av et orkester?

Selvsagt er Tsjaikovskijs femte et verk musikerne har spilt lenge og som de kjenner ut og inn – men allikevel fikk vi denne onsdagen en fortolkning som virket både ny og frisk, iallfall annerledes enn den etter hvert 15 år gamle innspillingen med Mariss Jansons, mer blank og klar i fargene, med mer vekt på de fremadrettede dynamiske aspektene, med mer organisk sug i Tsjaikovskijs salig syngende melodier.

Visst var det til tider noe nesten «amerikansk» over fremførelsen, en slags stålblank presisjon, en opplevelse av orkestret som en strømlinjet, veltrimmet maskin med alle møtriker strammet, alle hjul i perfekt spinn. Og det var stunder hvor man kanskje savnet Jansons og hans etter hvert litt gammeldagse dybde og inderlighet i fremførelsen, spesielt i andresatsen. Men den slags tanker glemte man fort. For denne maskinen gikk jo som i olje. Og man måtte bare overgi seg. For et orkester!

Spillestilen og den effektive, dynamiske dirigenten Manfred Honeck passet perfekt til Leif Ove Andsnes og hans fortolkning av Benjamin Brittens klaverkonsert som vi hørte før pausen. Det er snakk om et tidlig verk, skrevet i 1938 da Britten ennå bare var 25 år gammel, et verk fullt av ungdommelig energi og frekkhet, med ironiske kommentarer og kjepphøye parodier på eldre tiders musikalske former, spesielt i andresatsens vals og finalens militaristiske marsj. Solostemmen er briljant og virtuos med hovedvekt på klaverets muligheter som slagverksinstrument. Kanskje ikke noe sentralt verk, verken i klaverlitteraturen generelt eller i Brittens egen produksjon. Men et verk som saktens kan spilles den dag i dag – hvis det da spilles nettopp slik Andsnes gjorde det: profesjonelt, konsentrert, saklig. A job well done.

Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.

Løfterik debutkonsert

Bergens Tidende Morgen, 18.03.1998

Verk av Suppé, Britten og Tsjajkovskij

Kjell Seim, dirigent

Ung Symfoni

Grieghallen

Det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom.

Blåserne var det første man merket seg på debutkonserten med Ung Symfoni i Grieghallen søndag kveld: en flott, fulltonende messingfanfare ved åpningen av Franz von Suppés Ouverture til Lett Kavaleri, og deretter messingblåsere og treblåsere i nydelig samspill. Og etter hvert som musikken utviklet seg ble det flere, ja mange flere, positive opplevelser: ensemblespill preget av soliditet og presisjon, stø kurs gjennom Suppés mange brå temposkift, sikker redegjørelse for de mange dynamiske kontrastene, letthet i de dansante delene, tyngde og dramatikk når det var nødvendig.

Det første inntrykket er alltid viktig. Kanskje spesielt viktig på en debutkonsert. Og da er det gledelig å kunne fortelle at det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom, fra Suppés ouverture over Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra til Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Med et så nytt og så ungt orkester ville det være merkelig om ikke det var noe som kunne ha vært bedre. Fremføringen av Brittens Guide var et eksempel i så måte. Britten har skrevet et velklingende stykke musikalsk pedagogikk, men nettopp det pedagogiske opplegget med instrumentgruppene som eksponeres enkeltvis demonstrerte på søndagens konsert at Ung Symfoni gjerne kunne hatt noe mer tyngde i strykergruppene. Spesielt tydelig ble det under den avsluttende fremføring av Tsjajkovskijs fjerde hvor strykerne av og til hadde vanskeligheter med å få den rette balansen i forhold til blåserne.

Det er alltid en fornøyelse å være på konsert når Kjell Seim står på dirigentpodiet. Uansett om det er amatører eller profesjonelle han dirigerer, går han til oppgaven med musikalitet og energi. Som f.eks. søndag kveld hvor han fikk de unge musikere til å spille seg helt ut, ut gjennom alle begrensninger slik at musikken ble det sentrale og verkene kom til å leve. Og slik at resultatet ble en vellykket og løfterik debutkonsert for Ung Symfoni.