Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.