Vektig og resolutt

Bergens Tidende, 06.11.2015

33 + 1

Ingrid Andsnes, klaver

Simax 

Robust tolkning av klaverlitteraturens Mount Everest

Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her. På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120). Intet mindre.

Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske. Og det mest krevende.

Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet: Hva er grepet? Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket? Hos András Schiff som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om. I Igor Levits versjon som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen framover fra variasjon til variasjon det gjelder.

Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket? Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg: «Pesante e risoluto» – vektig og resolutt – skriver Beethoven som tempoangivelse. Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen. For dette er – med et kanskje misbrukt ord – en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger. Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene. Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke. Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer fram som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i var. 32.

Og her bryter verket plutselig sammen: I stedet for Beethovens kadens kommer noe som høres ut som elektronmusikk. Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører. Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og framfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen. Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes. Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar. Og kontrast. En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk – veldig lite robust – klangverden. Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.