Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Bønnebok

Bergens Tidende, 11.02.2009

A Spotless Rose

Gabrieli Consort

Paul McCreesh, dirigent

Deutsche Grammophon

Maria-sanger fra Paul McCreesh og Gabrieli Consort

For et par år siden hadde Paul McCreesh og hans fabelaktige kor Gabrieli Consort suksess med platen «The Road to Paradise», en slags musikalsk pilegrimsreise fremstilt ved hjelp av kirkelige verk fra renessansen til i dag. Nå er de tilbake igjen, denne gangen med «A Spotless Rose», en samling korverk som forholder seg til ulike aspekter av Maria-dyrkelsen opp gjennom tidene. Kronologisk sett spenner platen fra Josquin Desprez og Jean Mouton på 1400-tallet til samtidskomponister som John Taverner og Henryk Górecki. Og Gabrieli Consort, innspilt i Ely katedralen, klinger like overjordisk herlig og suggererende som før. Samtidig har platen samme ujevne preget som den foregående: Mens de gamle kirkekomponistene representerte datidens musikalske forfront, er de fleste av de nåtidige verkene som McCreesh har valgt å innspille, bleke, tilbakeskuende og musikalsk sett temmelig uinteressante.

Minimalisten Bach

Bergens Tidende Morgen, 24.04.2003

Bach: Matteuspasjonen

Paul McCreesh og Gabrieli Players

Deutsche Grammophon

Bachs Matteuspasjon i ny, spennende tolkning.

Trodde du at du kjente Bachs Matteuspasjon? Da er det bare å tro om igjen. Lytt til denne nye platen og glem alt om store kor og massive orkesterklanger. For her er det bare skarve åtte sangere - som synger allting, solostemmene, korstemmene, alt etter hva som trengs. Og her er det bare et helt redusert kammerorkester med en enkelt musiker på hver stemme.

De lærde har fightet om det i de siste 20 år: Var det virkelig slik verket opprinnelig ble spilt? Så magert, så avpillet? Svaret får vi sikkert aldri. Men på denne platen forsøker McCreesh i det minste å demonstrere og konkretisere hvordan en slik minimalløsning kunne høres ut.

Og han argumenterer godt for saken sin sammen med fremragende sangere og musikere. Dette er en overrumplende sterk tolkning - der et av de tyngste verkene i Bachs produksjon plutselig høres ut som florlett kammermusikk, der alle linjer står lysende klart, der korsatsene aldri overdøver, men heller forsterker de fantastiske klangvirkningene i orkestersatsen.

Selvsagt kan åtte sangere og et lite kammerensemble ikke matche de mer tradisjonelle versjonene med hensyn til følelsesuttrykk. Når det gjelder drama, nerver, fortvilelse og forklaring er Nikolaus Harnoncourts innspilning på Teldec fra 2001 stadig uovertruffen. Men McCreesh og hans folk får oss til å høre musikken på en annen måte enn før og demonstrerer at det fremdeles er uutforskede dybder i Matteuspasjonen.

Paul McCreesh og hans Gabrieli Players har nettopp vært på turne i Norge.  Vi skulle gjerne ha hørt dem live. Men arrangøren – Rikskonsertene - mente ikke det var noen vits i å la dem besøke Bergen ...  

Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.

Studentrevy med innlagt banan

Bergens Tidende, 31.05.2005

Händel: Alcina

Geraldine Mc Greevy, Annette Markert, Brigitte Benz-Geller, Caren van Oijen, Markus Schäfer, Elisabeth Starzinger, Nanco de Vries.

Regi: David Alden

Scenografi : Gideon Davey

Gabrieli Consort & Players,
Komische Oper Berlin

Dirigent: Paul McCreesh

Festspillene

Grieghallen

Fra tragedie til farse. Komische Oper fremfører Händels Alcina

Når historien gjentar seg, blir tragedie til farse – sa en klok mann en gang. Det er noe om snakken. I hvert fall når det gjelder Händels operaer.

Ta for eksempel historien om Alcina slik Komische Oper forteller den. På Händels tid var Alcina en ”opera seria”, en opera med heroisk og tragisk innhold, en innfløkt, storslått historie om grusomme forvandlinger, voldsomme lidenskaper, ulykkelig kjærlighet og stor lidelse. I Grieghallen på søndag ble den fremført som studentrevy med innslag av forvekslingskomedie, med slapstick, halsbrekkende stunts og gags på stripe.

Det var morsomt. Det var imponerende. Det var ofte visuelt overrumplende. Og det var hele tiden underholdende. Men med Händels opera Alcina hadde det lite eller intet å gjøre. Det hadde til gjengjeld den musikalske fremførelsen. I orkestergraven satt Paul McCreesh og hans Gabrieli Consort & Players og la et typeriktig grunnlag, rikt på delikate fargenyanser. Og på scenen var samlet en formidabel gruppe sangere. Sopranen Geraldine Mc Greevy sang rollen som den demoniske trollkvinnen Alcina med imponerende uttrykkskraft og overbevisende autoritet, og fikk sterkt motspill fra mezzosopranen Annette Markert i bukserollen som Ruggiero. I de mindre rollene briljerte Brigitte Benz-Geller og Caren van Oijen som henholdsvis Morgana og Bradamante. Blant de få mennene i ensemblet merket man seg spesielt Markus Schäfer i rollen som Oronte.

Det ble en kveld med vokalkunst på høyt nivå. Og vokalkunst må til. For Händels Alcina er – ganske enkelt – en lang serie høyspente, følelsesladede og virtuose arier. Som regissøren David Alden hele tiden gjør sitt beste for å sabotere. Selvsagt er det mye i denne gamle operatradisjonen som i dag forekommer oss komisk. Og selvsagt er det vanskelig å gi relativt stillestående arier et dynamisk scenisk uttrykk som kan holde interessen fangen hos et moderne publikum. Men disse problemene løser man ikke ved å konstruere en helt ny historie og redusere Händels musikk til tilfeldig bakgrunnsakkompagnement – og så i øvrig la en gruppe forvirrede menn løpe over scenen med bananklaser hver gang det er utsikt til at noen vil begynne å ta musikken alvorlig.

Da Geraldine Mc Greevy i andre akt sto alene, helt fremme på scenen, foran teppet og sang slutningen av ”Ah! mio cor”, ga hun en overbevisende demonstrasjon av at Aldens febrilske strategi ikke er nødvendig. Denne musikken er fremdeles sterk nok, uttrykksfull nok, dramatisk nok i seg selv, fortalte hun – etter å ha måttet synge første delen av arien liggende på gulvet sammen med en kjempekrokodille.