Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.