Åpne vinduer

Bergens Tidende, 05.06.2005

Boulez 80 år

Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Festspillene feirer Pierre Boulez med storslått klaverfest

Et spring oppover, en tone med kort forslag, en enkelt isolert tone, et fallende arpeggio. Det er det hele. Men det er nok. Det var i hvert fall nok for Pierre Boulez. Han utviklet hele sin første klaversonate ut fra disse fire minimale gestene.

Han var bare 21 år da han skrev sonaten, en ung, kjepphøy opprører på kollisjonskurs med hele det etablerte musikkliv. Arrogant, uforsonlig, utålmodig. Nå i mars fylte han 80 år, og ble feiret overalt som en av vår tids største dirigenter. Med rette. Men mitt i all viraken omkring dirigenten Boulez glemmer man ofte den unge revolusjonære og visjonære komponisten som en gang tok mål av seg til å forme hele samtidsmusikken i sitt bilde.

Derfor er det bare å si takk for at Festspillene valgte å feire 80-åringen med en storslått konsert der hans klavermusikk sto i sentrum. Og det var ikke hvem som helst som var hentet til Bergen for å guide oss. I dag er Pierre-Laurent Aimard en etterspurt pianist som dekker hele det klassiske kjernerepertoaret. Men han var i sin tid huspianist i Boulez’ Ensemble InterContemporain og er formentlig den pianisten i verden som er mest fortrolig med klavermusikken. Sammen med unge bulgarske Tamara Stefanovich førte Aimard oss gjennom stort sett alle Boulez’ klaververker i kronologisk orden, fra de tre klaversonatene frem til alderdomsverket «Incises».

Boulez siteres ofte for bemerkningen om at organisert delirium er hans musikalske ideal. I Aimard og Stefanovichs imponerende tolkninger får denne forslitte frasen mening. Kvelden igjennom demonstrerte de hvordan Boulez trang til å gjennomsystematisere musikken hele tiden brytes med en streben etter «å åpne vinduer» som Aimard formulerte det: åpne verkene mot det improviserende, det spontane, det uventede.

Det ble åpnet mange vinduer denne kvelden. Og vi fikk en oppvisning i helt usannsynlig, umenneskelig klaverteknikk. For Boulez’ musikk er ikke alene komplisert tenkt og konstruert, den er nesten umulig å spille. Lørdag kveld klarte Aimard og Stefanovich ikke bare å spille alle notene. De fikk dem også til å klinge og bli til levende musikk