Uventede forbindelser og sammenhenger

Bergens Tidende, 12.10.2011

The Liszt Project

Pierre-Laurent Aimard, klaver

Deutsche Grammophon

Pierre-Laurent Aimard spiller Liszt inn i det 21. århundre

Det er riktignok tre måneder igjen av 2011. Men mon ikke vi allerede nå kan si at Pierre-Laurent Aimards nye plate er Liszt-årets viktigste begivenhet?

«The Liszt Project» er et konsertprogram som Aimard har turnert med en stund, og som i vår ble spilt inn i Wien. Resultatet er blitt en temmelig uortodoks utgivelse, to cd’er der Liszts musikk hele tiden konfronteres med samtidige og – især – senere komponister.

Den første cd’en slutter med Liszts klaversonate i en sats (S. 178), men før vi kommer så langt har Aimard spilt en rekke kortere Liszt-stykker innimellom andre klaversonater – også de i en sats – signert Richard Wagner, Alban Berg og Alexander Scriabin. Det musikalske slektskapet mellom Liszt og Wagner er velkjent. Men slik programmet er konstruert, får Aimard også fram mer uventete forbindelser. Han viser for eksempel at åpningstemaet i Bergs sonate bærer i seg et minne om Liszts korte «Nuages gris». Og mer generelt trekker han linjer framover fra Liszts fargerrike, ekspansive harmonikk til Bergs og Scriabins dissonante senromantikk.

På den andre cd’en er det især verk fra Liszts «Années de pèlerinage» som er i spill. Aimard demonstrerer her de klanglige forbindelsene mellom Liszts «Les Jeux d'eaux à la Villa d'Este» og Ravels «Jeux d'eaux», og han viser at Messians koloristiske fugleimitasjoner har en historisk forgjenger i Liszts meditasjoner over Frans av Assisi. Også på denne platen er det overraskende sammenstillinger – som for eksempel når Aimard finner spor av Liszt i en enkel klagesang av Béla Bartók.

På de to platene peker Aimard ut alle de veiene som Liszt åpnet for ettertiden. For å lykkes med et prosjekt som dette, trenges det ikke bare musikkhistorisk overblikk og fantasi, det kreves også høy pianistisk standard. Aimard som i hele første del av karrieren var Boulez’ og de andre modernistenes foretrukne pianist, har hva som kreves. Og kanskje det nettopp måtte en slik pianist til for å fjerne den aura av sirkus og varieté som alltid har vært knyttet til superstjernen Liszts navn.

Aimards Liszt er en komponist man sjeldent hører. I dag er det fremdeles mange pianister som viderefører den gamle oppførelsespraksis og spiller Liszt med vill rubato og stor patos slik at musikken av og til høres ut som stumfilmsakkompagnement. Aimard spiller derimot Liszt saklig, nøkternt, krystallklart, ofte nesten hardt og skarpt. Han demonstrerer Liszts musikkhistoriske betydning. Og spiller ham samtidig inn i det 21. århundre

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.

Åpne vinduer

Bergens Tidende, 05.06.2005

Boulez 80 år

Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Festspillene feirer Pierre Boulez med storslått klaverfest

Et spring oppover, en tone med kort forslag, en enkelt isolert tone, et fallende arpeggio. Det er det hele. Men det er nok. Det var i hvert fall nok for Pierre Boulez. Han utviklet hele sin første klaversonate ut fra disse fire minimale gestene.

Han var bare 21 år da han skrev sonaten, en ung, kjepphøy opprører på kollisjonskurs med hele det etablerte musikkliv. Arrogant, uforsonlig, utålmodig. Nå i mars fylte han 80 år, og ble feiret overalt som en av vår tids største dirigenter. Med rette. Men mitt i all viraken omkring dirigenten Boulez glemmer man ofte den unge revolusjonære og visjonære komponisten som en gang tok mål av seg til å forme hele samtidsmusikken i sitt bilde.

Derfor er det bare å si takk for at Festspillene valgte å feire 80-åringen med en storslått konsert der hans klavermusikk sto i sentrum. Og det var ikke hvem som helst som var hentet til Bergen for å guide oss. I dag er Pierre-Laurent Aimard en etterspurt pianist som dekker hele det klassiske kjernerepertoaret. Men han var i sin tid huspianist i Boulez’ Ensemble InterContemporain og er formentlig den pianisten i verden som er mest fortrolig med klavermusikken. Sammen med unge bulgarske Tamara Stefanovich førte Aimard oss gjennom stort sett alle Boulez’ klaververker i kronologisk orden, fra de tre klaversonatene frem til alderdomsverket «Incises».

Boulez siteres ofte for bemerkningen om at organisert delirium er hans musikalske ideal. I Aimard og Stefanovichs imponerende tolkninger får denne forslitte frasen mening. Kvelden igjennom demonstrerte de hvordan Boulez trang til å gjennomsystematisere musikken hele tiden brytes med en streben etter «å åpne vinduer» som Aimard formulerte det: åpne verkene mot det improviserende, det spontane, det uventede.

Det ble åpnet mange vinduer denne kvelden. Og vi fikk en oppvisning i helt usannsynlig, umenneskelig klaverteknikk. For Boulez’ musikk er ikke alene komplisert tenkt og konstruert, den er nesten umulig å spille. Lørdag kveld klarte Aimard og Stefanovich ikke bare å spille alle notene. De fikk dem også til å klinge og bli til levende musikk