Bergens
Tidende, 06.10.2010
Rachmaninov:
Klaverkonsert nr. 3 og 4
Leif Ove Andsnes,
klaver
Antonio Pappano,
dirigent
London Symphony
Orchestra
EMI
Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet
Platen har et
svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove
Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og
sammenbitt.
Så er da
Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den
fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den
tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale
utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om
fysisk styrke.
Rach 3 er
klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den
på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har
besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så
dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.
Andsnes kaster all
sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene
som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han
får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest
imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske
fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.
I tradisjonelle
tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos
Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og
virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk
utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til
hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de
humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel
tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når
tempoangivelsen er scherzando.
Andsnes er ikke den
eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er
dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i
avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester
for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper
to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye
mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.
