Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.