Musikkommentar, Bergens
Tidende, 20.10.2010
For et par uker
siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris
for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske
søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere
som konsertpianist.
Han er kjent for sin
formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå
så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at
han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god
musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen
år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder
ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å
kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».
Mon tro om de unge
pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.
Det var selvsagt
annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og
klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen.
Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine
klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg
var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i
rekkene. I løpet av 1900-tallet ble
komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste
av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en
konsertsal.
Omkring 1950 var det
slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende
fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter
tilbake.
Rockemusikerne
spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet
der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk
arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt
oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om
det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den
«klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig,
organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar