Arbeidsdeling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.10.2010

For et par uker siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere som konsertpianist.

Han er kjent for sin formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».

Mon tro om de unge pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.

Det var selvsagt annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen. Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i rekkene.  I løpet av 1900-tallet ble komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en konsertsal.

Omkring 1950 var det slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter tilbake.

Rockemusikerne spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den «klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig, organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.