Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.