Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.

Overdådig

Bergens Tidende, 18.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

EMI

Formidabel Madama Butterfly med Angela Gheorghiu

Nettopp som alle trodde at de store selskapene var ferdige med å innspille operaer i studio, vender EMI sterkt tilbake med denne overdådige Madama Butterfly – der Angela Gheorghiu demonstrerer hvorfor mange mener hun fremdeles er tidens førende dramatiske sopran i det italienske repertoaret. I første akt understreker hun Butterflys ungdommelige naivitet med diskrete midler – for så å folde stemmen fullt ut i de store, tragiske partiene i andre akt. Den nye tenorstjernen Jonas Kaufmann er derimot ikke noe innlysende valg som skurken Pinkerton. Han virker ikke helt bekvem, verken i rollen eller i genren, og generelt sett ville hans mørke, barytonaktige stemme trolig passe betydelig bedre i en Wagner-opera enn her. Men slike problemer glemmer man fort underveis – for Antonio Pappano og musikerne fra Accademia Nazionale di Santa Cecilia spiller skarpt og klart og får Puccinis partitur til å klinge mer energisk og elektrisk enn man noensinne har hørt det før. En formidabel orkesterprestasjon. Som er hele platen verdt.

Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.

Stemme

Bergens Tidende, 04.04.2007

Verk av Richard Strauss

Nina Stemme, sopran

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra of the Royal Opera House

EMI

Den store, dramatiske sopranen vi har ventet på?

Da svenske Nina Stemme lyste opp på Placido Domingos triste Tristan-plate i 2005, var hun allerede et kjent navn blant  verdens operaelskere. Nå har hun tegnet eksklusivkontrakt med EMI -- som har valgt å lansere henne for det store publikum med scener fra Richard Strauss-operaene Salome og Capriccio pluss, ikke minst, hans Vier letzte Lieder. Med andre ord: en skikkelig, musikalsk sammenhengende plate. Antonio Pappano og hans Royal Opera House orkester akkompagnerer. Og midt i musikken hører vi en formidabel stemme som beveger seg ubesvært, uten brudd, fra en varm, glødende bunn til en strålende topp – en fulltonende sopran som passer perfekt til dette senromantiske repertoaret, og som samtidig har en ungdommelig, funklende klang i toppen. Nina Stemme er 44 år gammel nå. Hvis hun ikke sliter seg opp fort i dette tunge repertoaret, kan hun bli den store, dramatiske sopranen vi har ventet på siden Birgit Nilsson trakk seg.

Symfonisk dramatikk

Bergens Tidende, 28.02.2007

Tchaikovsky: 4., 5. og 6. symfoni

Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Fargesprakende Tsjaikovskij

Antonio Pappano er en mann med mange jern i ilden. Han er operasjef på Covent Garden i London, sjef for Romas symfoniorkester, Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia, og i tillegg en habil pianist – som for eksempel kan høres som akkompagnatør på Ian Bostridges plate med Hugo Wolf-sanger. På den nye EMI-platen dirigerer han sitt romerske orkester i Tsjaikovskijs tre siste symfonier. Det er altså orkesterdirigenten Pappano vi møter? Nei, egentlig ikke. Han dirigerer de tre symfoniene som om han sto i orkestergraven på Covent Garden. Og det er utmerket. For det kler faktisk disse verkene å bli spilt som drama, som opera. Tsjaikovskij var kanskje ikke noen stor symfoniker, men når Pappano kaster sitt blikk på partiturene og henter frem alle de teatralske og høyspente momentene, blir resultatet fargesprakende og effektfullt. Og veldig underholdende.

Tristan i motbakke

Bergens Tidende, 07.09.2005

Wagner: Tristan und Isolde

Placido Domingo, Nina Stemme

Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Styrker og svakheter i ny Wagner-tolkning

Den perfekte Tristan og Isolde finnes ikke. Alle de gamle innspilninger har sine styrker og svakheter. Den nye fra EMI er intet unntak. Den har flott orkesterklang og gode sangere i birollene. Pluss Nina Stemme i rollen som Isolde – en overdådig Wagner-sopran med uvanlig fin klang i mellomregistret og en glitrende, kraftfull topp.

Men så var det Placido Domingo, da. Han synger Tristan med fin psykologisk innsikt. Og han synger forbløffende godt. Men når det kreves stemmekraft til å brenne gjennom orkestersatsen eller til å matche Isolde i de store duettene, merker man tydelig at han er over seksti: Fraseringen blir andpusten og stemmen bjeffende. Og derfor blir det aldri noen egentlig musikalsk sammenheng i denne nye tolkningen – dertil er de to hovedpersonene for ulike. De lever, musikalsk sett, i to helt forskjellige verdener.