Wagner: Tristan und Isolde
Placido Domingo, Nina Stemme
Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden
Dirigent: Antonio Pappano
EMI
Styrker og svakheter i ny Wagner-tolkning
Den perfekte Tristan og Isolde finnes ikke. Alle de gamle
innspilninger har sine styrker og svakheter. Den nye fra EMI er intet unntak.
Den har flott orkesterklang og gode sangere i birollene. Pluss Nina Stemme i
rollen som Isolde – en overdådig Wagner-sopran med uvanlig fin klang i mellomregistret
og en glitrende, kraftfull topp.
Men så var det Placido Domingo, da. Han synger Tristan med
fin psykologisk innsikt. Og han synger forbløffende godt. Men når det kreves
stemmekraft til å brenne gjennom orkestersatsen eller til å matche Isolde i de
store duettene, merker man tydelig at han er over seksti: Fraseringen blir
andpusten og stemmen bjeffende. Og derfor blir det aldri noen egentlig
musikalsk sammenheng i denne nye tolkningen – dertil er de to hovedpersonene
for ulike. De lever, musikalsk sett, i to helt forskjellige verdener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar