Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.