Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 02.06.2005

Verk av Schönberg og Valen
Florian Kellerhals (fiolin), Hjalmar Kvam (cello), Nils Henrik Asheim (klaver), Vidar Austvik (fløyte) og Håkon Vestly (klarinett).

Festspillene

Troldhaugen

Fartein Valen møter Arnold Schönberg på Troldhaugen

Det ble spilt samtidsmusikk i Troldsalen på torsdag. Riktignok var verkene skrevet mellom 1907 og 1935. Likevel virket musikken høyst levende og nåtidig. Sterk og radikal i uttrykket. Kompromissløs på en måte som får mye av vår tids musikk til å virke blek og konfliktsky. Men så var det da også verk av Fartein Valen og Arnold Schönberg det dreidde seg om. Komponisten og pianisten Nils Henrik Asheim hadde sammensatt et interessant, tankevekkende program som han fremførte sammen med medlemmer av Stavanger Symfoniorkester under ledelse av fiolinisten Florian Kellerhals.

Det er mye som forbinder Valen og Schönberg: De har et felles utgangspunkt i senromantikken. De er begge lidenskapelig opptatt av kontrapunktiske former. De bryter begge med den høyspente ekspressionismen og tar spranget inn i en uviss, atonal framtid. Alt dette er velkjent. Det fine med torsdagens konsert var at man her faktisk fikk demonstrert slektskapet, ikke som musikkhistorisk pensum, men som klingende musikk. Slik at man formelig kunne høre forbindelseslinjene avtegne seg i luften – mellom Schönbergs Sechs Klavierstücke op. 19 og Valens Fire klaverstykker op. 22, og mellom de to oppbruddsverkene, Schönbergs Kammersinfonie nr. 1, op. 9, spillet i Anton Weberns transkripsjon, og Valens Trio, op. 5.

Spesielt de to siste verkene fikk en overbevisende sterk og temperamentsfull fremførelse. Asheims transkripsjon for kvintett av Valens orkesterverk Nenia, op. 18 virket derimot litt for spinkel og sprikende i uttrykket. Dessuten bør det vel for god ordens skyld bemerkes at det ikke – absolutt ikke – var noen god ide å la Florian Kellerhals spille fiolinminiatyrer skrevet av Asheim inne mellom satsene i Schönbergs Sechs Klavierstücke og Valens Fire klaverstykker. Selv i disse postmoderne samplingtider gjelder prinsippet om «droit morale» fremdeles. Det er fremdeles grenser for hva man kan tukle med. Moralske grenser. Og kunstneriske.