Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Minimalisten Bach

Bergens Tidende Morgen, 24.04.2003

Bach: Matteuspasjonen

Paul McCreesh og Gabrieli Players

Deutsche Grammophon

Bachs Matteuspasjon i ny, spennende tolkning.

Trodde du at du kjente Bachs Matteuspasjon? Da er det bare å tro om igjen. Lytt til denne nye platen og glem alt om store kor og massive orkesterklanger. For her er det bare skarve åtte sangere - som synger allting, solostemmene, korstemmene, alt etter hva som trengs. Og her er det bare et helt redusert kammerorkester med en enkelt musiker på hver stemme.

De lærde har fightet om det i de siste 20 år: Var det virkelig slik verket opprinnelig ble spilt? Så magert, så avpillet? Svaret får vi sikkert aldri. Men på denne platen forsøker McCreesh i det minste å demonstrere og konkretisere hvordan en slik minimalløsning kunne høres ut.

Og han argumenterer godt for saken sin sammen med fremragende sangere og musikere. Dette er en overrumplende sterk tolkning - der et av de tyngste verkene i Bachs produksjon plutselig høres ut som florlett kammermusikk, der alle linjer står lysende klart, der korsatsene aldri overdøver, men heller forsterker de fantastiske klangvirkningene i orkestersatsen.

Selvsagt kan åtte sangere og et lite kammerensemble ikke matche de mer tradisjonelle versjonene med hensyn til følelsesuttrykk. Når det gjelder drama, nerver, fortvilelse og forklaring er Nikolaus Harnoncourts innspilning på Teldec fra 2001 stadig uovertruffen. Men McCreesh og hans folk får oss til å høre musikken på en annen måte enn før og demonstrerer at det fremdeles er uutforskede dybder i Matteuspasjonen.

Paul McCreesh og hans Gabrieli Players har nettopp vært på turne i Norge.  Vi skulle gjerne ha hørt dem live. Men arrangøren – Rikskonsertene - mente ikke det var noen vits i å la dem besøke Bergen ...  

Studentrevy med innlagt banan

Bergens Tidende, 31.05.2005

Händel: Alcina

Geraldine Mc Greevy, Annette Markert, Brigitte Benz-Geller, Caren van Oijen, Markus Schäfer, Elisabeth Starzinger, Nanco de Vries.

Regi: David Alden

Scenografi : Gideon Davey

Gabrieli Consort & Players,
Komische Oper Berlin

Dirigent: Paul McCreesh

Festspillene

Grieghallen

Fra tragedie til farse. Komische Oper fremfører Händels Alcina

Når historien gjentar seg, blir tragedie til farse – sa en klok mann en gang. Det er noe om snakken. I hvert fall når det gjelder Händels operaer.

Ta for eksempel historien om Alcina slik Komische Oper forteller den. På Händels tid var Alcina en ”opera seria”, en opera med heroisk og tragisk innhold, en innfløkt, storslått historie om grusomme forvandlinger, voldsomme lidenskaper, ulykkelig kjærlighet og stor lidelse. I Grieghallen på søndag ble den fremført som studentrevy med innslag av forvekslingskomedie, med slapstick, halsbrekkende stunts og gags på stripe.

Det var morsomt. Det var imponerende. Det var ofte visuelt overrumplende. Og det var hele tiden underholdende. Men med Händels opera Alcina hadde det lite eller intet å gjøre. Det hadde til gjengjeld den musikalske fremførelsen. I orkestergraven satt Paul McCreesh og hans Gabrieli Consort & Players og la et typeriktig grunnlag, rikt på delikate fargenyanser. Og på scenen var samlet en formidabel gruppe sangere. Sopranen Geraldine Mc Greevy sang rollen som den demoniske trollkvinnen Alcina med imponerende uttrykkskraft og overbevisende autoritet, og fikk sterkt motspill fra mezzosopranen Annette Markert i bukserollen som Ruggiero. I de mindre rollene briljerte Brigitte Benz-Geller og Caren van Oijen som henholdsvis Morgana og Bradamante. Blant de få mennene i ensemblet merket man seg spesielt Markus Schäfer i rollen som Oronte.

Det ble en kveld med vokalkunst på høyt nivå. Og vokalkunst må til. For Händels Alcina er – ganske enkelt – en lang serie høyspente, følelsesladede og virtuose arier. Som regissøren David Alden hele tiden gjør sitt beste for å sabotere. Selvsagt er det mye i denne gamle operatradisjonen som i dag forekommer oss komisk. Og selvsagt er det vanskelig å gi relativt stillestående arier et dynamisk scenisk uttrykk som kan holde interessen fangen hos et moderne publikum. Men disse problemene løser man ikke ved å konstruere en helt ny historie og redusere Händels musikk til tilfeldig bakgrunnsakkompagnement – og så i øvrig la en gruppe forvirrede menn løpe over scenen med bananklaser hver gang det er utsikt til at noen vil begynne å ta musikken alvorlig.

Da Geraldine Mc Greevy i andre akt sto alene, helt fremme på scenen, foran teppet og sang slutningen av ”Ah! mio cor”, ga hun en overbevisende demonstrasjon av at Aldens febrilske strategi ikke er nødvendig. Denne musikken er fremdeles sterk nok, uttrykksfull nok, dramatisk nok i seg selv, fortalte hun – etter å ha måttet synge første delen av arien liggende på gulvet sammen med en kjempekrokodille.