En tragisk kjærlighetshistorie

Bergens Tidende, 18.03.2019

Jules Massenet: Werther

Antony McDonald, regi og scenografi

Lucy Carter, lysdesign

Frédéric Chaslin, dirigent

Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

  

Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill

Det store, håndmalte sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt landskap. Mens ouverturen spiller aner vi  – bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert på Goethes brevroman fra 1774.

Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.

Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.

Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden. 

En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas  har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling. 

Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.

Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.

Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.