Jules Massenet: Werther
Antony McDonald, regi og scenografi
Lucy Carter, lysdesign
Frédéric Chaslin, dirigent
Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor
Bergen Filharmoniske Orkester
Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen
Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill
Det store, håndmalte
sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt
landskap. Mens ouverturen spiller aner vi
– bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir
heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går
opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm
Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert
på Goethes brevroman fra 1774.
Det er en flott
åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete
midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter
den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der
vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret
for å passe på sine mange, små søsken.
Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han
blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til
Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert,
handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske
slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå
selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for
sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.
Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i
en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot
allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som
et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom
Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste,
ulykksalige avskjeden.
En tolkning som
denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske
Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas har forestillingen to unge,
veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale
utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk,
scenisk fremstilling.
Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther
utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger
partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt,
dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en
myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som
passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.
Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble
der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir
Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie,
Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes,
den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien
møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir
Dmitruk og Igor Gnidii.
Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes
mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og
avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under
ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske
orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar